Norges Vannski- og Wakeboard Forbund

Norges Vannski- og Wakeboard Forbund

Program NM vannski og paravannski 3-5 august

Postet av Norges Vannski- og Wakeboard Forbund den 31. Jul 2018

Som tidligere nevnt, blir helgens NM i vannski og paravannski avholdt på Sør-Odal Idretts- og Aktivitetspark (SIAP) på Skarnes (og ikke Mjærvann, Enebakk).

Klubben har sendt over programmet for helgen, og de har måttet justere noe på oppsettet - grunnet mange påmeldte.  Noe som er svært gledelig.


PROGRAM

 

NM Aldersbestemte klasser

Fredag 3. august:

Kl 08:30:   Lagledermøte i dommertårnet

Kl 09:00:   Kvalifisering Slalom - Aldersbestemt

Following: Kvalifisering Trick - Aldersbestemt

Following: Kvalifisering Hopp - Aldersbestemt

Following: Finale trick - Aldersbestemt

 

Lørdag 4. august:

Kl 08:00:   Finale Slalom - Aldersbestemt

Following: Finale Hopp - Aldersbestemt

Following: Premieutdeling aldersbestemte klasser

 

NM Open/Para

Lørdag 4. august:

Kl 14:30:    Kvalifisering Slalom - Open

Following: Kvalifisering Hopp - Open

 

Søndag 5. august:

Kl 10:00:   Kvalifisering Trick - Open

Following: Finale Slalom - Open

Following: Finale Trick - Open

Following: Finale Hopp - Open

Following: Premieutdeling Open


Deltakere, klubber, funksjonærer og frivillige, samt supportere og publikum forøvrig ønskes hjertelig velkommen til en svært aktiv vannskihelg!




Resultater fra Dr. Oetker Slalomcup og Enebakk Open

Postet av Norges Vannski- og Wakeboard Forbund den 31. Jul 2018

Dessverre var vannskigudene imot Enebakk i helgen som var.  Alt som kunne gå gærnt, gjorde det.

Men klubben klarte å komme seg igjennom to dager med konkurranser, og det skal de ha all ære for.

Resultatene fra helgens to konkurranser, finner dere på siden Terminliste, under siden Kalender.

Alle problemene har nå medført at NM vannski og paravannski kommende helg, 3.-5. august, er blitt flyttet til Sør-Odal Idretts- og Aktivitetspark (SIAP) på Skarnes.  Dette er arenaen til Slåstad Vannskiklubb, og de har vært veldig sporty og lånt bort anlegget sitt, slik at NM blir avholdt.

Arrangør av NM er fortsatt Enebakk Vannskiklubb.




NM flyttes til SIAP

Postet av Norges Vannski- og Wakeboard Forbund den 30. Jul 2018


På grunn av en rekke uheldige sammentreff må vi dessverre flytte årets NM fra Mjær til SIAP. 

Arrangør vil fortsatt være Enebakk Vannskiklubb, men konkurransene avholdes på SIAP. 

Programmet vil komme senere i dag.

EVSK beklager dette og håper det ikke vil medføre store ulemper for deltagere og funksjonærer.



Konkurranser Enebakk Vannskiklubb

Postet av Norges Vannski- og Wakeboard Forbund den 27. Jul 2018

De kommende to helger blir det Enebakk Vannskiklubb som skal være vertskap for vannski-familien.

Lørdag 28. juli arrangerer de Dr. Oetker Slalomcup og søndag 29. juli Enebakk Open.

Arrangementene begynner henholdsvis kl. 10.00 og kl. 12.00.

Neste helg står NM vannski og paravannski for tur.

Vi ønsker kommende helgs deltakere, funksjonærer, frivillige, familie, supportere og øvrig publikum velkommen til to dager med mye flott vannski aktivitet på Mjærvann, Enebakk.




Resultater fra Scandinavian Youth Championships 2018

Postet av Norges Vannski- og Wakeboard Forbund den 24. Jul 2018

NVWF ønsker å takke lagleder Knut Einar Kvisla for utrolige fine reisebrev ifm. dette mesterskapet, i tillegg til den jobben han og resten av ledelsen gjorde både før, under og etter turen.

Vi takker også de norske utøverne for engasjementet deres, og ikke minst prestasjonene.  Noen perset på sine resultater, mens andre gjorde det kanskje dårligere enn de hadde ønsket.
Uansett, har dere fått en fin opplevelse, konkurrert og ikke minst blitt kjent og fått gode venner og venninner på denne turen.

Stå på videre!

Resultatene fra konkurransen ligger her på E&A sine resultatsider.




Dag 3 i Finland

Postet av Norges Vannski- og Wakeboard Forbund den 22. Jul 2018

Scandinavian Youth Championship 2018, dag 3.

 

I dag skulle være den første konkurransedagen, og vi startet den grytidlig. Allerede kl. 06.30 var avtalen å møtes til frokost. Frokosten var av det enklere slaget, og vi kunne velge mellom brødskive med ost eller brødskive med saunarøkt skinke.


Bilde av det de på finske campingplasser kalles frokost-buffet.

 

De som var skikkelig dristige prøvde seg på både ost og skinke på samme brødskiva, noe som førte til noen stygge skråblikk fra dama som jobber her på campingen. Nå skal det også sies at saunarøkt skinke ikke faller så enormt godt i smak hos en del av oss, dette gjelder også undertegnede. Jeg har en teori om at her har en gjeng feite finner sittet og klasket seg på ryggen med skinkeskivene i saunaen mens de har sunget gamle finske skillingsviser i vodkafylla. Med denne tanken i bakhodet ble det ganske tungt å tygge etter hvert (jada, du gjetter riktig, jeg tok begge deler). Mye tydet på at dette er ikke stedet hvor man tar til seg pålegg for så å legge det til side etterpå, så i et ubevoktet øyeblikk klarte jeg å smugle skinkeskivene ned i lomma på hettegenseren. Jeg var faktisk ganske fornøyd med meg selv over denne tryllekunsten. Gleden var ikke like stor da jeg utpå dagen fant igjen skinkeskivene i lomma etter at genseren hadde ligget en dag i sola.

 

Vel fremme på arenaen begynte konkurransen bare 35 minutter etter oppsatt tid. Jeg skal ikke ramse opp resultatene her, det finnes andre fora for de som er interessert i den slags, men jeg skal nevne at 1. runde i slalåm innehold for vår del mange bra resultater, noen personlige rekorder og noen som kanskje ikke følte at de fikk vist helt hva de kunne.

 

Etter slalåm var det det endelig duket for å teste Zetor-dassen, og de var noe jeg hadde sett fram til. Russisk ingeniørkunst på sitt beste.

 

 

Ikke nok med at den var utstyrt med gjennomsiktig do-lokk med delfiner på, de hadde også laget en helt genial gulvløsning. Her er det jo ikke en gang nødvendig å prøve å treffe doen. Alt i alt viste det seg at bortsett fra do-lokket og rista i gulvet var det innvendig en ekstremt ordinær utedass både når det gjaldt lukta og utforming av båsene.

 

Deretter var det duket for trick, og her gleder det meg å fortelle at samtlige av våre løpere kjørte opp mot det beste de kan. Alle kjørte gode resultater, og var strålende fornøyd med egne prestasjoner i trick-konkurransen.

 

Som lagleder må man regne med å løse opp i en del floker, noen store og noen små. Ungdommen er heller ikke alltid like flinke til å tenke fremover i tid, og ofte kommer de med problemene et par minutter etter at de burde vært løst.

Når det var to løpere igjen før Pernille skulle ut for sin første runde i trick kommer hun litt slukøret bort og forteller: «Jeg har egentlig ikke noen plan for hva jeg skal bruke 2.runet mitt til jeg, alle trickene mine blir på en måte brukt opp på første...hva synes du jeg skal gjøre?»

Nå fungerer jo dette sånn at det å trene inn nye trick til et helt run tar litt mer tid en et par minutter, og jeg sto allerede med et bein i båten på tur ut for å være med Petter på sin trick-runde, så oppgaven med å lære trick på 2 minutter ble overlatt til lagledereassistentassitenten Lars.

 

Når jeg kom inn på brygga igjen møtte jeg en smørblid Pernille som kunne fortelle meg at planen var klar: Det skulle bli toe-hold i 2.run.

Jeg måtte jo spørre om hun hadde prøvd før, noe hun kunne bekrefte at: «Nei, det har jeg aldri gjort før, men det ser jo proft ut da, så kan jeg heller late som jeg er skikkelig uheldig og tryner på første tricket».  Jeg kan videre fortelle at planen fungerte utmerket. Hvor profesjonelt fallet faktisk så ut vil vel de lærde strides om, men fall på første trick ble det.

 

Så var det duket for hopp, det som etter planen var dagens siste øvelse.

Her gikk også alt på skinner, og ballet ble for vår del innledet av Kaja Stalheim, som forøvrig er yngsteperson på laget og førstereisejente når det gjelder mesterskap. En etter en leverte de resultater litt under, akkurat på, litt over og i noen tilfeller langt over tidligere oppnådde resultater.

Jeg skreiv at alt gikk på skinner, og det er selvfølgelig en løgn, alt går jo som dere sikkert skjønner ikke helt på skinner når vi er på tur, og denne gangen begynte utfordringene når Sondre (forøvrig en av brødrene til Kaja) skulle gjøre sine tre hopp. Første hopp gikk bra, og andre hopp gikk enda bedre. Så åpnet himmelen seg.

 


 

Her prater vi ikke akkurat om noe dusk-regn, men himmelen åpna seg på en sånn måte at jeg ikke på noen måte lenger tviler på at fortellingen om Noahs-ark faktisk kan ha noe for seg. I løpet av sekunder var den knusktørre arenaen forvandlet til et gjørmebad, og knusktørre løpere og funksjonærer ble forvandlet til noe som mest ligna på drukna kloakkrotter. Her snakker vi ikke om regndråper, men om tykke vannstråler. Lyn og torden om hverandre og egentlig totalt kaos.

 

Her ble virkelig det nyinnkjøpte landslagsregntøyet vi har blitt utstyrt med testa seg, og tilbakemeldingene er at det ikke virker spesielt bra.

 

Undertegnede fant på en måte ikke igjen sin egen jakke, og endte med å bruke hettegenseren som regntøy, noe som skulle vise seg å ikke være nevneverdig mye dårligere en regnjakkene. Nå skal det sies at jakka dukka opp utpå kvelden da Lars ikke hadde bruk for den lenger.

 

Her var det bare å redde det som reddes kunne, og det ble en del kaos med å samle inn utstyr før vi kunne samles i bussen.

 

Når hele gjengen var samlet i bilen ble det Thunderstruck på det integrerte pop-anlegget og en så høy allsang at noen forbipasserende som hadde dristet seg ut i uværet ble stående og måpe.

 

Det skal nevnes at klokka nå hadde passert 17, og vi var slitne etter en lang dag og sulten begynte å melde seg hos de fleste. Vi fikk etter en times tid melding fra juryen om at vi kunne reise, men maks bli borte i en time. Det å fore 16 personer med varm-mat i løpet av en time når 20 av minuttene må brukes til transport er en utfordring vi ikke tok på strak arm, så vi tok en tur på butikken og handla litt krise-mat før vi returnerte til arenaen en halv time før avtalt tid. Da var vi etterlyst. Lagledermøte var allerede godt i gang da Monica og undertegnede kom heseblesende fram en halv time før avtalt tid.

 

Været hadde nå blitt ganske bra og regnet var på en måte litt fraværende og klokka var 18.30 da overdommer først kom med kveldens mest innlysende opplysning: «Vi fortsetter hopp runde en».  Etter denne opplysningen kom en ikke fullt så innlysende opplysning. «Deretter skal vi kjøre slalåm runde 2.»

Her sto altså mannen og sa at vi skulle kjøre tre timer slalåm etter at hopp runde 1 var ferdig, og det forteller han oss når vi alt har vært på arenaen i snart 12 timer. Ok, overdommers ord er nesten alltid en lov, så slik skulle det bli.

 

Mat begynte å bli prekært, så Monica og ikke-Petter (jeg har hele helga kalt pappaen til Petter Wigdel (Kjetil) for Petter, så for å skille dem har jeg endt opp med Petter og ikke-Petter) ble sendt ut for å handle inn Pizza til hele gjengen.

 

Hopp ble fullført og slalåm runde to ble satt i gang ca. 20.00. Slitne etter en lang dag vil jeg si at resultatene ble bra og omtrent som forventet.

 

Nicolai var en av de som var meget fornøyd etter 2.runde.

 

Nå skulle det vise seg, til overdommers store overraskelse, at det også i Finnland blir mørkt om kvelden, så etter at U21-damer var ferdig ble det stopp igjen, da dommerne ikke lenger kunne se bøyene lenger, så våre U21-herrer skal kjøre i morgen tidlig kl. 07.30.


I klynge: Alexander med dame 1, dame 2, dame 3 og dame 4.

 

Det blir mange timer venting på en slik dag, og det imponerer meg stadig over hvordan disse ungdommene holder motet oppe og backer hverandre opp. Nå skal det sies at ofte er det allsang i klynge som er noe som gir stor motivasjon for de unge og stor hodepine for de litt eldre unge.

 

Mens slalåmen gikk ble også pizzaen levert på tribunene. Her kunne Monica fortelle at de hadde vært innom tre pizza-sjapper før de fant en de følte de kunne stole på. Den første de kom til var det bare asiat-inspirert pizza, noe som nødvendigvis er superskummelt for alle oss som bor nord for Sinsen. Sjappe nummer to ble drevet av en fyr med innvandrerbakgrunn som ikke kunne engelsk, og i henhold til Monica var han ikke spesielt god på Finsk heller, så det å bestille cøliaki-pizza ble alt for skummelt. Her vil jeg bare skyte inn en ting til deg Monica om du skulle slumpe til å lese dette: Du snakker ikke et ord finsk.

 

Resultatet av pizza-jakten ble forøvrig meget bra.

 

Jeg må dessverre melde at både serien «Eline smaker på nye ting» og «Lars spiser ting han liker» utgår i dag, da det skulle vise seg at Eline hadde smakt Pizza før og Lars egentlig ikke er så begeistra for denne lefsa med ost og skinke på.

 

Av andre ting som har skjedd i dag bør det vel nevnes at Eline klarte det kunststykket å klemme sitt eget hode i skyvedøra på bussen når hun selv skulle lukke den, bra jobba Eline.

 

Vi ankom campingen ca. 23.05 og var egentlig veldig klare for å ta kvelden hele gjengen, da frokost i morgen serveres allerede 06.15, men alle måtte nedom og høre litt på karaoke-festen som i skrivende stund foregår i matsalen her. Jeg trodde det vi hørte på åpningsbanketten i går var ille, men etter å ha hørt en gjeng småfulle skogfinner synge gamle, finske viser er jeg ikke sikker på om det var underholdningen i går eller i dag som stikker av med seieren.

 

Så til sist en litt trist ting:


Dette er dessverre alt som er igjen av NVWF-teltet etter dagens storm.

 

Knut Einar

 



Reisebrev fra nordisk i Finland dag 2

Postet av Norges Vannski- og Wakeboard Forbund den 21. Jul 2018

Scandinavian Youth Championship 2018, dag 2.

 

Dette skulle være en reise og treningsdag, og den begynte grytidlig. Når den egentlig starta hersker det vel egentlig fortsatt litt tvil om, i alle fall om hvordan det å flytte klokka en time frem påvirker hvor mange timer søvn vi fikk. Det gikk litt tid til å forklare at joda, vi må faktisk opp halv seks for å stå opp halv sju, og noen trengte også en forklaring på at 50 minutter i Finnland er akkurat like lang tid som 50 minutter i Norge.


Vi var nok litt treige ut fra lugarene, for renholdsperonalet kom og skifta på sengene mens folk fortsatt sto i trusa, men litt etter hvert kom da alle seg ut til vårt avtalte samlingsted, som forøvrig var i gangen rett utenfor rommene våre.

 

Ettersom vi var så treige med å komme oss ut av rommene ble det ikke lenge å vente før båten la til kai og det ble på tide å komme seg ut av båten. Her måtte vi også gjøre det på den måten at alle måtte gå i land bortsett fra undertegnede som skulle kjøre bussen. Her ble det nok en gang både feilkjøringer og litt svette i panna for en småstressa småbruker fra Odalen. Google gjorde så godt den kunne for å få meg i riktig retning, men enveiskjørte gater i Åbo hadde Google ekstremt lite greie på. Etter en aldri så liten sightseeing rundt i byen fant jeg endelig tilbake til den ferja jeg akkurat hadde forlatt, og der sto det en hvitkledd gjeng og venta tålmodig på den bussen som tilsynelatende aldri dukka opp. Etter en kjapp opplasting i en all stans forbudt-sone kunne vi endelig komme oss ut på vegen igjen, og så fram mot en 4-timers kjøretur til Kurikka.

 

Jeg glemte å skrive i går at Lars, som forøvrig også i dag var co-pilot, meiner at absolutt alle innsjøer som er mindre en Mjøsa er en perfekt vannski-arena, noe han påpeker hver gang vi ser vann. Gjennom Sverige klarte han å finne ikke mindre en 37 vann som alle var helt perfekte til vannski. Jeg hadde på en måte gruet meg litt til «De tusen sjøers land», for 4 timer i bil i dette landet ville jo inneholde ekstremt mange sjøer hvor det er perfekt med slalombane, og med tanke på at alle banene skal plasseres og konstrueres så de passer perfekt til det vannet vi kjører forbi ville vi på en måte ikke klare å bli ferdig med det vannet vi hadde kjørt forbi før vi kom til et nytt. Jeg tok feil. Det skulle ta over to timer før vi så de første sporene av vann, og det var en kunstig gravd bekk for vanning av jorder hvor det absolutt ikke var plass til noen vannskibane.

 

I dag la vi en annen taktikk når det kom til valg av musikk, og Monica fikk lov til å styre pop-anlegget. Vi fikk en musikalsk reise noen tiår tilbake, og det fungerte faktisk så bra at vi til og med hørte bass-røsten til Aleksander når vi kom opp med noen gode og gamle country-låter. Etter et par timer ble det imidlertid slutt på musikken, og vi gikk over til radio. Vi fant et program som vi tror inneholdt en Finsk partidebatt eller noe i den duren, før vi fant en lokalradio som spilte gamle slagere av lokale helter. Lars har utpekt seg selv som ekspert på det Finske språket. Det at han har gjort det selv er nok lurt, for ingen av oss andre i reisefølget ville nok gitt han den tittelen. Det startet vel egentlig med at han så seg ut et fint supermarked der vi kunne kjøpe litt brødmat til frokost.

 

Det viste seg å være den lokale spille-bula der det allerede kl. 08.45 en fredagsmorgen var full aktivitet.

Jeg kan også nevne at når han var sikker på at han hadde funnet et offentlig toalett havna vi på et loppemarked, noe vi forøvrig ordna lett med å reise innom bensinstasjonen på den andre sia av veien.

 

Når vi først snakker om veien: Veiene her er utrolig rette.

 

Først kjørte vi en strekning på 75km uten å bevege rattet på bilen i det hele tatt, og hvor ca. 20 av dem gikk på ei nedlagt flystripe. Når det var 30km igjen begynte kartleseren å forberede meg på at jeg skulle til venstre i neste rundkjøring. Etter den venstresvingen var det på ny ei rett strekke, denne var på 125km.

 

Når vi kom fram til Kurikka etter noen timer med alt fra allsang til partidebatter på Finsk stakk vi som snarest innom campingplassen for å hente ut nøklene til  hyttene.

  

 

Vi kan på en måte si at hyttene her har en ganske minimalistisk stil, og består av 4 sengeplasser, et bord, en stol og et kjøleskap som bråker omtrent like mye som en russisk tanks fra krigens dager, samt en varme-ovn. Nå er det sånn at vi må velge mellom kjøleskap og varme, da det er kun ei kontakt i hytta, men med temperaturer på 30+ er ikke valget så enormt vanskelig.

 

Etter kun få minutter var tiden inne for å komme oss til arenaen for trening, og spenningen i bussen var til å ta og føle på. Etter nok en liten feilnavigering (takk google) og totalt 784,6 kjørte kilometer kom vi omsider fram.


På arenaen har de bland annet et russisk produsert mobilt toalett fra Zetor, som normalt sett lager traktorer.

 

Her har arrangøren virkelig lagt seg i selene for å legge alt til rette for et flott mesterskap. Litt uvant for løperne er det jo at båten gjør en 70 graders sving inn i pre-gate, og at set-up foregår under en meter fra land, men etter et par runder var stort sett alle fornøyd.

 


Petter Wigdel med et litt småbekymra utrykk i ansiktet på sin første setup.

Vi kan melde om mye gode resultater på trening, og vi gleder oss stort til morgendagen (som for deg som leser dette faktisk blir i dag).

 

Etter treningen var det duket for åpningsseremoni, og nok en gang har arrangøren gjort en fremdragende jobb for at vi skal trives.

 

 


Her er hele den norske delegasjonen samlet før åpningsseremonien startet.

 

Det å arrangere et Nordisk mesterskap er en ganske stor greie, og her var det samlet en haug med folk som skulle holde tale, både fra arrangøren og fra bystyret. Nå er ikke disse finnene spesielt stive i engelsk, så det aller meste gikk som du sikkert kan gjette: På Finsk. Sånn reint bortsett fra Lars kan vi ikke så mange ord på dette språket, så for de fleste av oss ble ventetiden på maten ganske lang.

 


Fra venstre: Veline og Pernille hører på talen fra bystyrerepresentanten.

 

Etter en kjapp presentasjon av lagene ble det endelig tid for mat, og da entret denne gjengen scenen:


 

Dette bandet sang gamle slagere med engelsk tekst, og kunne stille med hele tre vokalister. Det starta med en mannlig sanger som i det øyeblikket jeg tok bildet gjemte seg bak trommisen. Han sang litt småsurt og kunne på ingen måte engelsk. Småsurt er egentlig alt for snilt, men i forhold til de andre var det faktisk ikke så ille. Deretter var det dama til høyre sin tur, og det ble på en måte en repetisjon av førstemann, bare i dameversjon. Da dama i rødt tredde frem i lyset ble vinneren kåret. Her snakker vi skjem sag mot gammelt øst-tysk panserstål.  Det er også imponerende at karene på gitar klarte å spille en hel time uten å forandre hverken positur eller ansiktsuttrykk en eneste gang. De skal ha at de spilte bra, og innerst inne tror jeg nok dette var et humorinnslag vi ikke skjønte.

 

I serien «Eline prøver nye ting» var det i dag et eller annet bakverks som utga seg for å være en blanding av rudstykke og terte.


 

Heller ikke dette falt helt i smak.

   

Lars derimot hadde avansert til softis med sjokoladesmak og var strålende fornøyd.

  


Etter maten hadde de hyret inn en lokal stand-up komiker til å fortelle en historie. Nå hadde arrangøren også innsett at det var de færreste på festen som snakket Finsk, så de ordna med en til å oversette historien til Engelsk. Det ble en interessant opplevelse.

 

 

Nå var det på høy tid å komme seg tilbake til campingplassen for å lade opp til morgendagen, og på veien stakk vi innom byens supermarked.

 

 

 

Når vi kom til butikken så vi fort at dette også var et samlingssted for den lokale ungdommen, og det krydde av folk, mopeder, mopedbiler og 4-hjulinger. Til Alexanders store fornøyelse kunne vi konstatere at her som på Jæren er det de største traktorene som drar mest damer.

 

Når vi så ankom de spartansk innredede hyttene våre ble det ganske fort stille etter nok en lang dag full av nye inntrykk.

 

Knut Einar



Reisebrev 1 fra nordisk i Finland

Postet av Norges Vannski- og Wakeboard Forbund den 21. Jul 2018

Scandinavian Youth Championship 2018, dag 1.

 

Vi startet dagen med avreise fra Siap kl. 10.30. Alle var mistenkelig blide og fornøyde før avreise.


1.rekke  fra venstre: Lars Ødegårdstuen (laglederassistentassistent), Trym Knapkoien, Alexander Svaboe,

 Sondre Stalheim, Vemund Viker, Nicolai Skaug, Kaja Stalheim, Veline Viker, Marius Viking Stalheim,

 Pernille Amalie Riise Eriksen og Monica Knapkøien (assisterende lagleder).

2.rekke fra venstre: Eline Elgesem Vang, Knut Einar Kvisla (undertegnede) og Nicoline Sandberg.

 

Vi fikk lasta opp bussen og var ved veldig godt mot, selv om noen av foreldrene var litt smånervøse for hvordan i all verden dette skulle gå bra.

 

Fra venstre: Smånervøs forelder og meget skeptisk forelder.

 

Den første overraskelsen kom allerede i det vi svingte ut fra Siap på E16 mot Kongsvinger, jeg tro gassen helt i bunn og det skjedde ikke noe. Eller, joda, noe skjedde selvfølgelig, men det skjedde utrolig lite. En god co-pilot, i dette tilfellet assisterende laglederassistent, skal selvfølgelig finne svar på alle problemer. Etter en kort studie av vognkortet i bussen kom svaret: «Vi ha itte meir ell 134 hæster, og med full buss og full hænger kommer dætti tæl å gå litt trått».

Og det fikk han på en måte rett i, gjennom hele turen i dag har bilen begynnt å klage så fort vi har sett en bakke i horisonten, og jeg skal, kors på halsen, aldri mer klage på de fremst i køen med campingvogn.

 

Etter at assistent-assistenten hadde satt på AC-knappen 7 ganger måtte vi egentlig bare innse at den slett ikke virket i det hele tatt, og med 32 grader på gradestokken og 15 personer plassert inne i en noe tilårskommen Ford Transit kan det bli en relativt ubehagelig opplevelse, og min spøk om å trene på sauna til vi kom fram ble på ingen måte godt mottatt i det selskapet.

 

 

Første stopp ble derfor i Charlottenberg. Der slapp jeg av hele gjengen på senteret for litt Shopping, mens jeg selv tok meg en runde for å finne et passende verksted som muligens kunne fikse problemet. I ei bakgate ikke langt unna senteret fant jeg et passende verksted der det ikke så ut til at de hadde alt for mye å gjøre, og jeg titter inn døra med lua i hånda. Der står en en fyr og jobber under en bil (tror ikke det var en ansatt, han så ut som en fyr som bare hadde stikki innom), mens fire mekanikere og en verksmester hadde svært så lite å gjøre. Jeg fikk fram mitt budskap, og selv om verkstedet med plass til i alle fall 7-8 biler inne og mekanikerne bare sto der og sparka i beina, så måtte verksmesteren faktisk sjekke på «datorn» om de hadde tid. Etter noen minutter kom han fram til at han hadde tid, og 17 minutter senere var gass fylt og AirCondotion var meget funksjonabel.

 

Vi kunne endelig sette kursen mot Stockholm uten å egentlig ha noe særlig å klage på. Eline hadde for anledningen laga ei spilleliste som fungerte ganske greit. Det var stort sett norsk musikk i flere sjangere, og alle sang med å koste seg. Det skulle vare helt til Arvika, da kom «Fresh prince i Bel Air» for første gang, og allsang ble til en form for gauling av den ene i bilen som faktisk liker den låta. Nå skulle det også vise seg at det var den siste låta i spillelista (Eline hadde nok ikke helt tenkt på hvor lenge vi egentlig skulle kjøre), så da begynnte selvfølgelig lista på nytt. Dette innebar da også at den selverklærte DJ´n hadde hørt alle låtene før, og 30-skundersregelen tredde i kraft, og sånn gikk det stort sett hele veien.

 

Etter et par timers kjøring var det på tide å innta den medbrakte nisten, og vi fant oss en riktig så koselig plass ved et vann lang inn i en eller annen skog.

 

Der valgte noen å demonstrere sine balansekunster mens andre valgte å innta måltidet i skogen.

 

 

Etter 30 minutter pause var vi tilbake på veien. I ca. 15 minutter. Da var det dopause. Vi ente opp med å stoppe på et lite familiedrevet sted som der kokka hardnakket påsto at datoen var den 21, og det kosta en is å komme seg på do.

 

Dette var faktisk den siste stoppen vi hadde før vi ankom Stockholm i helt perfekt tid for å komme oss på ferja. Vi kan egentlig takke Google for den perfekte timingen, da den sendte oss i alle fall tre runder rundt byen før den bestemte seg for å sende oss til riktig sted. Der måtte hele gjengen ut av bussen og gå inn på båten, mens jeg fikk lov til så stå sammen med alle de store lastebilene og vente. Han som sendte meg fra kaia og inn på båten var en morsom type, han ratta rundt i en golfbil og ca. Hvert 5 minutt (det skal sies at jeg sto igjen aleine, alle de andre store bilene hadde fått kjøre ombord) fikk jeg kjøre en halvmeter fremover før han meget myndig fikk meg til å stoppe igjen. Til slutt sa han «kjøyr ombord i fergå», og jeg rakk akkurat å komme inn bauporten før den lukka seg bak meg.

 

Resten av gjengen meldte at de var på øvre dekk, så jeg drassa med meg kofferten 10 etasjer opp, og det første de forteller meg da jeg kom opp var at lugarene var under bildekk. Nicoline fortalte også at vi var så langt ned at vi ikke hadde vinduer en gang, men jeg tror muligens forklaringa var at vi hadde innvendige lugarer.

 

 

Det hadde vært mye stillesitting i løpet av dagen, så gjengen brukte noen minutter på å få ut litt oppspart energi før vi kom oss et par etasjer ned for en meget bra buffet.

 

 

Da vi fikk oss en bedre middag ble det liv i Alexander også. Det meste av turen hadde han egentlig sittet med en mild form av sjokk. Det er aldri lett å være førstereisgutt med en gjeng vannskifolk, men med god mat kviknet han fort til.

 

For de som fulgte oss til EM i Spania i fjor, så husker dere at Eline smakte på en del nye, og til dels skumle, ting. Dette har visstnok blitt en tradisjon som må videreføres.

 

 

Denne gangen var det kjeks med blåmuggost som skulle testes, og vi kan vel si at det ikke falt helt i smak.

 

Nytt av året er at den ekstremt matglade Lars spiser ting han liker.

 

 

Denne gangen var det sjokoladeis med sjokoladesaus, og det hersker liten tvil om han det er en dessert han fortsatt liker.

 

 

Når maten var fortært og alle hadde sittet stille i 20 minutter før noen klarte å bevege seg var det tid for en luftetur på øvre dekk igjen.

 

 

Der var det tid for «Joga med Monica», til stor forlystelse for en hel gjeng asiatere med fotoapparat.

 

Etter dette var det stort sett greit å få alle i seng, og nede på lugarene var det hverken wifi eller telefondekning (noe som også forklarer hvorfor dette reisebrevet er et døgn forsinket), så det ble fort stille i gangene.

 

Knut Einar



Damenes helg på Skarnes

Postet av Norges Vannski- og Wakeboard Forbund den 17. Jul 2018

I forbindelse med Slåstad Summer Slalom som ble arrangert på Skarnes 14.-15. juli, så var det tydeligvis damene som regjerte der.

5 av de 6 første plassene gikk til de.

Lise Elgesem Vang, Susanne Varming og Ann Lahti Bonté (Sverige) tok de tre første plassene.  Thea Granhus ble nr. 5 og Linnéa Cederquist (Sverige) nr. 6.  
Det var kun Gunnar Bonté (Sverige) av herrene som klarte å kile seg imellom på en 4. plass.

Resultatene finner dere på vår terminlisteside.

Lise Elgesem Vang - arkivfoto.

Susanne Varming - arkivfoto.



Slåstad Summer Slalom 14-15 juli

Postet av Norges Vannski- og Wakeboard Forbund den 13. Jul 2018

Kommende helg, 14.-15. juli, arrangerer Slåstad Vannskiklubb del 2 av sin slalåmcup i år - Summer Slalom.

33 startende fra Norge, Sverige og Danmark skal konkurrere igjennom fire runder med slalåm.

Starttidspunkt begge dager er kl. 08.00.

Så møt opp for å se mye bra vannskikjøring denne helgen.  

Hvor?, sier du..... Sør-Odal Idretts og Aktivitetspark på Skarnes.




Nytt landslagtøy

Postet av Norges Vannski- og Wakeboard Forbund den 4. Jul 2018

Nye antrekk til landslagene

Forbundet har i dag hentet det nye tøyet som skal brukes når våre landslagsutøvere, ledere og dommere representerer Norge på internasjonale konkurranser. 





Det nye antrekket består av 2 hvite piquetskjorter, 1 rød hettegenser, 1 mørkeblå bukse og 1 mørkeblå regn/skalljakke.


Alt tøy er fra kvalitetsleverandører og forventes å kunne brukes i mange år fremover. 


Det er kjøpt inn 35 sett i forskjellige størrelser og disse vil bli lånt ut til det enkelte landslag når det er på tur.



Den nye rutinen er som følger:

  • Kaptein på det enkelte landslag sender forbundskontoret en oversikt over hvor mange sett og størrelser som trengs til alle som skal være med i et mesterskap. 
  • Forbundskontoret pakker bestillingen i nyinnkjøpt stor bag med hjul.
  • Kaptein sørger for at denne blir med til bestemmelsesstedet og deler ut antrekkene før eller etter ankomst til arena.
  • Kaptein samler inn alle antrekk etter endt mesterskap og besørger levering til forbundskontoret.
  • Forbundskontoret besørger rens/vask av alle antrekk og oppbevarer de til neste gangs bruk.

Dette sørger for at alle som representerer Norge til enhver tid har like antrekk, og at det ikke blir brukt masse penger på tøy som bare blir brukt 1-2 ganger i året.


Styret håper ordningen og tøyet faller i smak når landslagene om kort tid skal ut å representere Norge.





Levert av IdrettenOnline