2017 E&A YOUTH CHAMPIONSHIPS Dag 2

Vi har fått nok et reisebrev fra Knut Einar Kvisla som er lagleder for Eline og Nicoline på EM. Han skriver: 

Jeg må starte med å fortelle at natta har vært relativt bråkete. Vi bor på samme hotell som det Britiske laget, og de lager ganske mye lyd, selv midt på natta. Ved 3-tia hadde hotelleieren fått nok, og da begynte han å hamre på døra mi. Da jeg åpna i underbukse og sovetryne fant han jo fort ut at han var på feil rom, og unnskyldte seg sånn som kun en spanjol kan (jeg tror det var det han gjorde, han snakka veldig fort og veldig spansk). I dag har han ikke møtt blikket mitt en eneste gang, og om det er fare for at vi skal møtes i en gang eller i resepsjonen får han det plutselig veldig travelt med å ordne noe i den andre retningen en der jeg kommer fra.

Vi startet dagen med en hotell-frokost kl. 09.00, noe som i følge jentene var alt for tidlig. Vi bor på et familiedrevet hotell, og det kan nok være forklaringen på fraværet av egg og bacon. Når jeg tenker etter var det fravær av det meste unntatt kaker, men vi fikk uansett i oss et relativt greit måltid.

Vi hadde ganske god tid, så jentene skulle utforske ”byen” vi bor i, men undertegnede valgte å slumre litt i hotellsenga. Den senga er forresten helt grei, og det er også greit at de har bytta ut dyna med laken (selv om det er langt fra varmt på rommet), men å bytte ut puta med kun putetrekk var nytt for meg. Uansett, jentene hadde en ekspedisjon på egenhånd mens jeg valgte å slappe av.

Ved 12-tia reiste vi til arenaen for at jentene skulle få sin slalåm-trening. Vi fant enda en ny vei vi kunne bruke, og reisetiden denne gangen var nede i 30 minutter (vi leiter fortsatt etter den som tar 20). Her var det frem med solkrem faktor 50, for så å legge seg under en parasoll og vente på tur.

Begge jentene leverte nok en gang fine treningsturer, og det var bedre forhold med mindre vind en det vi opplevde i går.

 Med 5 timer til neste treningsøkt hadde jentene fått i oppdrag å finne ut hva de ville bruke ventetiden til, og her var det rom for diskusjoner, men shopping sto høyt på ønskelista. Da spørsmålet fra meg var hvor de ønsket å shoppe var de ganske klare på det også.

De hadde funnet ut at Primark bare var 40 minutter unna, og da retta vi nesa mot Madrid.

Det jeg ikke hadde undersøkt på forhånd var hvor i Madrid det faktisk var, og om noen lurer så ligger det så midt i sentrum som det er mulig å komme. Etter en del runder rundt i gatene på leit etter parkeringsplass (denne turen inneholdt også en liten snartur over en Plaza og ei gågate) fant vi etter hvert et parkeringshus og ble kvitt bilen. Jeg mente det var på tide med lunch, men møtte ganske sterk motstand da jeg ønsket å spise før shopping, men etter lovnader om at Primark ikke kom til å forsvinne, og at det var fullt mulig å reise tilbake dit seinere (noe jeg egentlig ikke meinte, jeg personlig synes det er litt flaut å kjøre i gågater) ble de noe motvillig med på å spise litt.

Her ble de servert noe som utga seg for å være salat, men som etter sigende smakte som en blanding av potetgull og parfyme, til forrett og et kjøttstykke med potetbiter til hovedrett.

De brukte etter noens mening alt for lang tid på å lage maten, så desserten som var med i meny-prisen hadde vi rett og slett ikke tid til å spise. Heldigvis var det et par grader kaldere i dag (i Madrid sentrum var det totalt vindstille, så de 32 gradene kjentes godt), for de 300 meterne til Primark skulle løpes. Vel inne hadde vi bare 50 minutter til rådighet (det vil si 10 minutter pr. etasje), noe som for meg føltes som en evighet, men for andre var på grensa til totalt krise.  Jeg stilte meg ved inngangen og starta ventinga mens jentene forsvant inn, og etter 60 minutter var de strålende fornøyde (og litt blakkere) tilbake, og vi satte kursen tilbake mot arenaen.

Denne gangen klarte vi turen uten å kjøre feil, og tok 40-minuttersturen på nesten akkurat en time, og da hadde vi tid til både avslapping og banan før Eline skulle teste hoppet.

Her ble imidlertid laglederen såpass engasjert, at han glemte å ta bilder av selve hoppinga.

Eline leverte noen solide hopp, hvor det lengste var farlig nær 15 meter.

Nå hadde klokka passert 20.00, og vi var relativt slitne alle tre, og valgte derfor å reise tilbake til hotellet for å slappe av litt før middag. Nå klarte vi faktisk å finne samme vei som vi kjørte om morgenen, og ankom hotellet ganske nøyaktig 20.30.

 21.00 hadde vi avtalt å møtes for å gå ut og spise, og jentene sto utafor døra mi og venta som avtalt. Som den gode reiseleder jeg er hadde jeg jo vært på google og finni det perfekte spisested i nærheten, men da vi ankom stedet viste det seg å ikke være så veldig perfekt da de hadde stengt for godt. I disse smarttelefon-tider er ikke dette noe stort problem, så det var på nytt tid for et kjapt google-søk, bare for å finne et nytt sted som hadde lidd samme skjebne som det første. Litt slukøret rusla vi tilbake mot hotellet, da det dukka opp et sted som så passende ut. Her hadde de spansktalende servitører og kun det, men en meny på engelsk klarte de å trylle fram, og valget falt på biff for alle tre.

Mens vi venta på maten kom servitøren ut og ville gi bort noe som utga seg for å være en mini-iskrem, men som vi kan se på bildet over var det noe helt annet. Det viste seg å være en krem laget av krabbe og muggost, og det kan bli heftig kost for selv de mest garvede.

 Vi var tilbake på hotellet 22.30, og ser fram til en hviledag i morgen.

 Kan ellers nevne at de kjekke gutta fra Sverige har ankommet, og jeg frykter at lederjobben kan bli noe mer utfordrende nå.