Reisebrev fra Nordisk i Finland, dag 4

Postet av Heidi Marie Brenna den 23. Jul 2018

Scandinavian Youth Championship 2018, dag 4.

 

Opp klokka 05.30 og frokost 06.15. Avreise til arenaen kl. 06.40 og start slalåm for U21 herrer kl. 07.30. Dette var oppskriften på en hektisk morgen for vår del, og maken til mange trøtte tryner er ikke noe man ser hver dag. Vi var jo ikke tilbake på campingen før 23.05 dagen før, etter over 16 timer vannskikjøring, så vi kan vel trygt si at oppladningen til siste konkurransedag ikke var helt optimal.

 

 

Det første som slo meg da vi snubla oss inn i frokostsalen (forøvrig den samme salen som dagen før var karaoke-sal) var at vaktmannskapet hadde blitt doblet fra dagen før, så det å ta både ost og skinke på samme brødskive var i dag helt uaktuelt. Men en gledelig nyhet var at både cornflakes, melk og sukker var satt fram, og i et ubevokta øyeblikk dristet jeg meg til å ta ei ekstra skje sukker på cornflakesen.

 Som nevnt var avreise til arenaen 06.40, og 06.50 var faktisk hengeren ferdig pakka og nøklene til luksushyttene leveres, og det er da Petter utbryter: «Nøkkelen vår ligger inne på hengeren den. Jeg mista den i går, men det var ikke noe problem for vinduet vårt var åpent».

Her lå det altså en hyttenøkkel et eller annet sted inne i en tilhenger som hadde vannskiutstyr til 13 og bagasje til 15. Resultatet ble at denne nøkkelen ble sendt med ilbud litt seinere på dagen.


 

Starten som var planlagt 07.30 ble faktisk bare 15 minutter forsinket, og tre av gutta våre sto klare til å utføre sin andre runde med slalåm denne helgen. På bilder ser vi Marius som gjemmer seg bak tommelen sin. Jeg tror faktisk han smiler også, noe som i seg selv er en stor prestasjon før klokka 8 om mårran etter ei natt som har inneholdt minimalt med søvn, men på en annen side er det utrolig hva gode resultater gjør for humøret. 

Dagen var også preget av nye beskjeder fra juryen om hvordan timeplanen egentlig skulle se ut. Hva skulle skje etter slalåm? Skulle vi ha trick? Kanskje var det hopp? Eller.. nei.. det Finske mesterskapet må vi ikke glemme, kanskje de skulle stå slalåm da? Eller var det trick? Hoppe skulle de i alle fall gjøre samtidig som vi skulle hoppe. Var det lurt med trick også kanskje, at de kjørte sin runde samtidig med at vi skulle ha vår runde? Premieseremoni? Tja, vi skal kanskje ha det også... 

Det ble i alle fall til at hopp ble prioritert, og her ble det mye rart. Kan fort nevne at Eline startet det hele med å sette venstre ski på høyre bein, og da havnet jo nødvendigvis høyre ski på venstre bein. Finnene ble store i øynene da de oppdaget dette, og diskuterte flittig seg i mellom om dette var en ny taktikk de ikke hadde vært borti før. Jeg kan forsikre våre venner fra Finnland om at det er det ikke, og det å kutte med skia på feil bein absolutt ikke er noen fordel. Feilen ble rettet etter første hopp, og andre hopp ble til ny personlig rekord.

 

Deretter fulgte gutta. For å gjøre en lang historie kort, så datt Nicolai bakover og Petter fremover. Når det gjelder Petter sitt fall, så har jeg lyst til å fortelle litt om hva som skjedde i etterkant. Han fyren som liksom skulle drive med redning hadde funnet ut at det var fint å ta ei pause akkurat når gutta skulle hoppe, så han sto med ryggen til i mat-teltet. Når han først reagerte synes han det var litt langt å svømme de 4 meterne ut til Petter, så han kom opp med enda en smart ide, han løp bort til ei flåte og prøvde å padle seg utover. Dessverre var denne bundet fast, og alle som har prøvd å reise med en båt uten å kaste fortøyningen veit at da blir det tungt å ro. Når ting har roet seg litt og vi visste at Petter har det bra kommer det tørt fra unge lovende Trym: « Hadde han Vebjørn Karterud vøri her, så hadd´n tatt´n i mot i det han landa, og det med sneipen i kjeften». Jeg vil også rette en takk tik Nikolai som kasta seg uti og var framme hos Petter før redningspersonellet hadde svelget kaffen. 

Etter planen som ble lagt på morgenens lagledermøte skulle vi nå ha to timer pause i vår kjøring slik at de skulle kjøre en runde med Slalåm i det Finske mesterskapet. Slik ble det ikke, og vi gikk rett på trick.

 

For de aller fleste ble nok gårsdagens resultater de tellende bortsett fra Sondre som fant ut at lite søvn er en perfekt oppladning for enda en personlig rekord.

Pernille hadde også bestemt seg for å kutte ut toe-hold og heller ta noen trick hun hadde prøvd før, noe som førte til en ganske pen poengsum. Nå skal det nevnes at ettersom Pernille ikke har så enormt mange trick i repertoaret sitt hadde hun ganske god tid, og da fikk hun jammen noen poeng for en 180 grader wake hun aldri hadde prøvd før også.

 Nå var konkurransen ferdig for vår del. Vi hadde to timer til vi måtte reise, hengeren var pakket og bilen var innstilt på tur. Alt som sto igjen var premieseremoni og så kunne vi sette kursen sørover.  Og tiden gikk. Og så gikk den litt til, og ingenting skjedde. Tiden gikk faktisk så mye at vi begynte å få litt dårlig tid, og undertegnede så seg nødt til å spørre juryen om det snart skulle skje noe. Der sto jeg da i døra på dommerbrakka med lua i hånda og la fram mitt budskap, og svaret ble at det fortsatt var ganske lenge til resultatene ble klare. Vår avgjørelse var da at vi skulle reise før medaljene ble delt ut for å rekke båten fra Åbo til Stockholm. Hele laget satt klare i teltet der seremonien skulle finne sted, og sammen med Lars gikk jeg for å gi dem det litt triste budskapet. Når vi kom dit annonserte jammen speakeren at resultatene var klare og at vi kunne starte med premieutdeling. Der hadde altså det de anslo til en time eller to blitt til under to minutter. 

Speakeren fortalte også at han visste at Norge hadde veldig dårlig tid (på dette tidspunktet skulle vi etter den opprinnelige planen allerede ha reist), så dette skulle de gjøre raskt og effektivt. Så begynte de med noen taler, og så var det feil i listene, så fikk de delt ut noen medaljer og så var det noe feil i listene igjen. Omsider hadde vi da fått de medaljene vi skulle ha, og vi prøvde å snike oss ubemerket ut. Nå vil jo de som kjenner oss vite at dette er en gjeng som er usedvanlig dårlig på å snike, og vi ble ferska før vi i det hele tatt hadde kommet i gang, og vi måtte pent sette oss igjen. 

Etter langt om lenge kom vi oss ut, bare 45 minutter etter at vi måtte reise. Nå var vi skikkelig seint ute, og det ble innført drikkeforbud på bussen, for tissepauser var totalt uaktuelt. Monica, som er konstant bekymret for mat, foret så godt hun kunne med brødskiver og noen uanstendig store bananer hun hadde fått tak i på det lokale supermarkedet. 

 

Monica prøver å pushe bananer mens vi venter på premieutdeling.

Etter en stund med brødskive- og bananspising ble det merkelig stille i bussen. Ingen musikk ble spilt og ingen som sang av full hals. Etter 30 minutter kjøring utbryter Nicoline: «Knut Einar!! Nå har jeg kløna det til igjen! Jeg glemte utstyret mitt på arenaen». Etter litt utspørring var det ikke så mye utstyr som lå igjen, men mer en nok til at det ikke bare kunne bli liggende der. Det å snu var jo på ingen måte noe tema, men etter litt kjapp tenking fra Lars og Monica ble det tatt en telefon til Ikke-Petter som skal ta fly hjem i morgen. Han og Petter reiste sporenstreks tilbake til Kurika, og slik gikk det til at Nicoline og utstyret hennes havner på Jessheim omtrent samtidig.

 

Før jeg glemmer det, så er det et par av gutta fra arrangørklubben som trenger litt skryt. Eller, det er jo ikke bare disse gutta, hele gjengen fra arrangørene fortjener all den skryt de kan få for det de har prøvd å få til. Så til den Finske gjengen med Laura Lammi i spissen, dere har gjort en utmerket jobb, det er ikke deres skyld at konkurransen fikk tilnavnet «frem og tilbake».

Men uansett, se godt på disse gutta her:

 

 

Disse to parkeringsvaktene er de mest standhaftige folka jeg noen gang har sett. De var satt til å bevokte et kryss der veien førte inn mot publikumsområdet. Anslagsvis passerte det maksimalt 4 biler i døgnet, og disse kom da selvfølgelig i flokk, så stort sett sto de der helt aleine (han i den blå bilen skulle ikke inn, han skulle bare skravle, og den hvite bilen sto parkert der, de hadde sikkert nekta den å kjøre inn). Selv midt under lørdagens syndeflod sto de der med sine grønne og røde slikkepotter og gledet seg stort til neste bil skulle dukke opp.  

 

 

 De aller fleste brukte store deler av turen til å ta igjen litt søvn, og da Monika etter en stund åpner øya kunne hun konstatere at turen til Åbo jammen har gått radig.

Vi ankommer fergekaia bare 15 minutter etter at vi skulle vært der, og denne gangen kommer vi oss ganske fort ombord på skuta som skal føre oss over til Sverige. Her var det ikke noe «ikkje kjøyr ombord før eg har sagt kjøyr ombord». Her snakker vi effektivt mannskap som har funnet ut at de fleste sjåfører klarer å stoppe selv når det er nødvendig. 

De siste minuttene i bussen hadde Monica nok en gang dratt opp temaet mat, og vi andre hadde ikke en gang fått låst opp døra til lugaren før vi så hælene på Monica forsvinne rundt hjørnet i gangen på jakt etter et sted vi kunne spise. Lite visste jeg om at den vesle dama kunne være så kjapp. 

Det tok ikke mange minuttene før meldinga kom om at bordene var klare og vi kunne begynne å gjete flokken to etasjer opp og helt bakerst i båten til buffet-restauranten.

 

Det å få med seg denne gjengen samlet gjennom det største skipet jeg noen gang har sett, eller i alle fall den største jeg har vært på, skulle vise seg å være en liten utfordring. Lars og undertegnede hadde i utgangspunktet en idiotsikker plan: Lars skulle gå først for å vise vei, jeg skulle gå bakerst for å holde flokken samlet. Den idiotsikre planen skulle vise seg å ikke være fullt så idiotsikker allikevel, og vi klarte å miste et par-tre stykker på turen, som jeg da selvfølgelig måtte snu og gjete inn igjen. Den andre tingen som kanskje ikke var så veldig gjennomtenkt var at det var jeg som hadde fått veibeskrivelsen, og med Lars i front for å vise vei kan vi vel si at vi ikke nødvendigvis havna på rett sted med en gang. 

Når vi omsider fant fram hadde Monica klart å finne utrolig fine bord, og vi kunne nyte et ekstremt bra måltid med utsikt over den finske skjærgården i solnedgang.

 

 

Nå gikk vi jo glipp av både Elines og Lars sin faste spalte i går, men i dag har vi endelig kunnet finne fram noen rariteter igjen.

 

 Her spiser Eline noe som ligna skummelt på den iskremlignende saken hun spiste i Spania under EM i fjor (hvis du ikke veit hva jeg prater om, gå inn på www.vannski.no og leit fram reisebrevene derfra).

Denne iskremlignende saken som slett ikke var noen iskrem vi hadde funnet i dag skulle vise seg å inneholde en kirsebærkrem som visstnok var veldig god.

 

Når det gjelder Lars, falt valget i dag på sjokolade-is med sjokoladesaus og krem. Jeg tror vi trygt kan si at Lars liker både is og sjokolade, og da spesielt disse to tingene samtidig.

 

 

 

Nå var det ikke bare Eline og Lars som spiste dessert, og når alt er inkludert i prisen var det etter hvert lett å kåre turens dessert-mestere. 

Dessertprisen går i år til søsknene Stalheim, 1.plass til venstre og 3.plass til høyre.

Under middagen var stemningen god og tia gikk fort, jeg kan blant annet nevne mye latter og gode vitser, og et par latterkramper som flere en meg kommer til å kjenne i magemusklene i morgen. 

 

Foto: Pernille

 

Etter maten prøvde jeg å snike meg unna for litt privat shopping, men ble selvfølgelig oppdaget på vei ned til rommet med handleposene.

Nå var det virkelig på tide å komme seg i seng, og da alle hadde blitt jaget inn på riktig rom ble det fort stille hos alle sammen.

 

Knut Einar




Kommentarer

0 Kommentar

Logg inn for å skrive en kommentar.

Powered by: Bloc