Klubbhelg

Postet av Norges Vannski- og Wakeboard Forbund den 30. Apr 2019

Sauherad IL Wakeboard gjennomførte årets første Klubbhelg 26-28 april.

Etter at yr meldte fare for skogbrann, store nedbørsmengder, flom og fare for ras, var vi noe skeptisk
 til hvordan gjennomføringen av helgen ville kunne gå. Det viste seg derimot at det ikke var noe å frykte. Gode temperaturer uten regn var det under all aktivitet.

Helgen inneholdt 1 times basistrening fredag kveld. Det var her fokus på viktig trening i forhold til styrke, koordinasjon og bevegelighet.

På lørdag startet vi med en dugnad der vi satte i stand klubbens aktivitetspark, før vi hadde to timers trening på vannet. Etter trening var det pizza, kino og det sosiale som telte.
Søndag startet vi dagen med basistrening med fokus på oppvarmingsøvelser, før vi gjennomførte en to timer trenings økt på vannet.

Klubben er godt i gang med sesong 2019 og har allerede før 1. Mai gjennomført 14 treningsøkter på vannet med opptil 25 utøvere tilstede på trening.


Mvh
Sauherad IL Wakeboard



Reisebrev fra Florida - påsken 2019

Postet av Norges Vannski- og Wakeboard Forbund den 29. Apr 2019

Hei,

Her kommer noen linjer fra et par uker i Florida, påsken 2019:

 


Ankom Orlando litt før tiden 10. april og etter litt ekstra venting pga kø i immigration satte vi kursen rett vest for Orlando; Clermont.

Her skulle vi tilbringe de neste to ukene med mye ski. Vi har kjørt på Boris Laval sin sjø sammen med han og Sacha Descuns.

Det bar preg av at alle har lagt ned et godt arbeid i vinter da alle var veldig raskt tilbake med kjøringen og kunne umiddelbart starte jobbingen med neste og videre steg.

Været har vært slik Florida skal være; 30-35 grader i luft og 28-30 grader i vannet.

 

Thea sin skulder har vært litt trøblete og vi benyttet derfor muligheten til å gjøre noen besøk til Bojan Schipners treningssenter Radix Functional Fitness ( https://www.radixfit.com/ ).

Som toppløper selv vet han påkjenningene kroppen får av vannski og har derfor et godt utvalg spesialøvelser som passer perfekt for vannskiløpere. 

Etter et par besøk her og en håndfull øvelser er skulderen på rett vei!


 

 Det ble også litt tid til andre ting i mellom treningen. Onsdag i påskeuka hadde gjengen på Swiss invitert topp 8 beste i verden til en fun uhomologert head2head. Cashprize var det publikum som sto for hvor de samlet inn en liten slant fra alle som så på. 

 

 

To bra uker med oppkjøringen legger et bra grunnlag og utgangspunkt, og vi ser frem mot å ta fatt på sesongen 2019!

 

-Pernille, Thea, Lars Ola 



NM vannski og paravannski 2019

Postet av Norges Vannski- og Wakeboard Forbund den 26. Apr 2019

Etter avholdt telefonmøte med Stavanger og Sandnes Vannskiklubb 24. april, er det nå bestemt at klubben skal få avholde NM vannski og paravannski 2019, i forbindelse med NM-Veka.

Klubben mener at de er i rute til å kunne stå for arrangementet, både med tanke på å få til et godt arrangement og ikke minst til endelig å få opp en tre-grens arena for fremtidige NM og andre større konkurranser i regionen.

Det blir kun vannski under dette NM, da wakeboard båt miljøet ombestemte seg i forhold til deltakelse der. De kommer til å avholde sitt NM på et senere tidspunkt.

Foreløpig program for NM:

Onsdag 26. juni:              
Paracamp på arenaen (i regi av klubben) fra morgenen av 09-12.
Trening etter det utover ettermiddagen.

Torsdag 27. juni:              
Trening på arena til 12.00
Lagledermøte/Jurymøte
Kvalifisering open og paravannski

Fredag 28. juni:                
Finaler open og paravannski
Premieseremonier open og paravannski

Lørdag 29. juni:
Lagledermøte/Jurymøte
Kvalifisering aldersbestemte klasser

Søndag 30. juni:              
Finaler aldersbestemte klasser
Premieseremonier aldersbestemte klasser

Det vil bli filmet fra fredagens og lørdagens konkurranser som blir videresendt NRK.

Mer informasjon med tidspunkter, påmelding etc. vil komme i den endelige NM invitasjonen som vil bli sendt ut senest 24. mai.

I forhold til overnatting, så kan klubbene og deltakere nå allerede begynne å tenke på det.
NVWF kontoret har holdt av følgende rom og hytter i området:

Kongeparken Camping
Ålgård-slåtten 3, 4330 Ålgård
https://kongeparkencamping.no/ 
telefon 51 61 75 76
e-post: post@kongeparkencamping.no  

Hytter:
24.-30. juni – 6 stk. 6-mannshytter a kr. 1.250,- pr. natt (2 soverom m/dobbeltseng + utslagbar seng)
24.-30. juni – 2 stk. 5-mannshytter a kr. 950,- pr. natt (2 soverom, 1 m/køyeseng, 1 m/familiekøye)
25.-30. juni – 5 stk. 5-mannshytter a kr. 950,- pr. natt (2 soverom, 1 m/køyeseng, 1 m/familiekøye)

Sengetøy kan leies til kr. 120,- pr. sett (evt. ta med selv)

Evt. bestilling av sluttrengjøring kr. 500,-

Alle hyttene har kjøkken og bad.

Hyttene bestilles og betales av hver enkelt.

Ved bestilling oppgir kode: «NM Vannski 2019»

Er det noen som reiser med campingvogn/bobil evt. telt er det også mulighet for å bestille det.

Kr. 240,- pr. natt i campingvogn/bobil – kr. 40,- ekstra pr. natt for strøm
Kr. 100,- pr. natt i telt


Thon Hotel Sandnes
Roald Amundsens gate 115, 4307 Sandnes
https://www.thonhotels.no/hoteller/norge/sandnes/thon-hotel-sandnes/ 
telefon 51962000
e-post: sandnes.resepsjon@olavthon.no  

Har holdt av 20 rom fra 24.-30. juni, som kan bestilles som:

Enkeltrom kr. 636,- pr. natt inkl. frokost
Dobbeltrom kr. 796,- pr. natt inkl. frokost
Tippelrom kr. 956,- pr. natt inkl. frokost

Disse prisene holdes til cut-off dato 24. mai, men det vil fortsatt være mulig å kunne bestille rom hos de etter denne datoen og til disse prisene, så lenge de har standard rom ledig.

Rommene bestilles og betales av hver enkelt.

Ved bestilling brukes kodeord «NM Vannski 2019» evt. referansenr. 27984995 



Det blir spennende å kunne avholde et NM i forbindelse med NM-Veka, og ikke minst for å kunne få oppgradert arenaen til Stavanger og Sandnes Vannskiklubb med tanke på fremtidige konkurranser og mesterskap i regionen.



Invitasjon til trickdommerkurs vannski helgen 15.-16. juni

Postet av Norges Vannski- og Wakeboard Forbund den 26. Apr 2019

Forbundet har som tidligere nevnt, behov for flere nasjonale dommere som også kan dømme trick. Vannskikomiteen måtte dessverre avlyse det forrige kurset de prøve å avholde, grunnet få deltakere.

Men de gir ikke opp og prøver igjen.
Kurset vil bli avholdt i dommertårnet på SIAP, Skarnes helgen 15.-16. juni.

Påmeldingsfrist 7. juni

Eksisterende slalåm og hoppdommere som ønsker å bli tregrensdommere er kurset beregnet for, men det er også egnet for tregrensdommere som ønsker repetisjon. Det er også mulig å delta for personer som ikke er dommere fra før.

Les invitasjonen her



68 personer har betalt lisensen.......

Postet av Norges Vannski- og Wakeboard Forbund den 24. Apr 2019

…..har du?

Konkurransesesongen nærmer seg med stormskritt, og alle som løste lisens forrige sesong har mottatt betalingsinformasjon for innbetaling av årets lisens (opptil flere ganger....)

Lisensen skal være betalt FØR konkurransestart, og alle som skal delta på en eller flere konkurranser i år oppfordres til å få ordnet dette de nærmeste to ukene.

Dersom du ikke har mottatt e-post med betalingsinformasjon på lisensen, vennligst ta kontakt med forbundskontoret på office@vannski.no. Trenger fullstendig navn, adresse, fødselsdato og klubb, samt e-postadressen vi skal sende informasjonen til.

Liste over innbetalte lisenser finner dere på siden Klubb, så Lisenser.  Der står også all informasjon om lisensordningen.



Italia Påsken 2019 – Dag 8 – Hjemreise

Postet av Norges Vannski- og Wakeboard Forbund den 21. Apr 2019


I dag var dagen ingen hadde sett fram til. Dagen startet med en siste frokost servert av Omar kl. 08.00, og den avtalte avreisen 09.00 ble gjennomført 08.50. Dette skyldes nok delvis at gutta begynte å pakke allerede i natt, og det gikk på ingen måte stille for seg. Det var omtrent når jeg var ute i bare underbuksa og fortalte dem at de kanskje lagde litt mye lyd at Sondre ville finne ut hvem som var sterkest av han selv og ei bagasjevekt. Sondre vant.

 


 

Gjengen pakka bilen selv, og når vi satte kursen mot Malpensaligna vi mest på en gjeng polakker på smugletur på en skogsvei langt inne på Finnskogen.

 

Langt bak i haugen av bager og kofferter kunne jeg høre en hissig diskusjon som gikk på plasseringen i gokart som ble publisert i gårsdagens brev. De påsto hardnakket at Manne slett ikke hadde kommet på 2. plass. Resultatet nå er at neste samling må holdes på et sted der det er gokartbane med tid-tagning, slik at vi får avgjort dette en gang for alle. 

 

Turen til Malpenso gikk over all forventning, og på null komma niks var bilen levert. Når jeg skulle levere nøkkelen ble det hele egentlig litt komisk. Jeg åpna døra til brakka, og den samme dama som jeg snakka med sist titta opp fra noen papirer, rødmer, hiver seg rundt og løper ut bakdøra. Så står jeg der aleine noen minutter før det kommer ei diger og morsk ei ut og tar i mot nøklene. 

 

 

Når vi tråkla oss gjennom flyplassen slo det meg at Nicolai stadig blir seende ut som et pakk-esel hver gang vi forflytter oss. Jeg har aldri opplevd noen som har så mye «kjekt å ha» med seg på tur. Uansett hva vi må ha hatt bruk for på tur, så har han det enten i bagen, den andre bagen, i skibagen, i dronebagen eller i veska. Alt han ikke får plassert i bag, det har han holdt orden på både i plastposer og søppelsekker. Rett før innsjekking var det derimot en aldri så liten krise, for da var det en høyttaler som ikke lå på sin faste plass i lokket på skulderveska, men denne dukka heldigvis opp i en av bagene. 

 

Jeg nevnte at ting hadde gått utrolig fort helt fra vi sto opp til vi kom fram til innsjekkinga, men der stoppa alt av effektivitet, og vi var tilbake i Italiensk tempo. Jeg klarer ikke å fatte at det er mulig å bruke så lang tid som de damene som styrte innsjekkinga der. 

 

Jeg må spole litt tilbake, for vi var faktisk de første som kom fram til innsjekking i dag, og vi lagde en liten kø for oss selv, og tenkte at de som kom etter oss ville stille seg pent i rekke bak oss. Det gjorde de derimot ikke, og når hu dama bak disken, 17 minutter for seint, bestemte seg for å begynne å gjøre den jobben hun var satt til, hadde vi på en eller annen måte havna bakerst i køen. Etter en runde med den mest profesjonelle snikinga som noen gang har blitt gjennomført var vi plutselig fremst i køen igjen.

 

Mens vi sto og venta (i over en time) kom det plutselig en liten pjokk krabbende bort til oss.

 

 

Av de 250 menneskene som var i den køen var det liksom oss han ville henge med. Det skulle etterhvert vise seg at denne fyren er nevøen til Øystein Barhaughøgda, en gammel vannski-traver, så hvilket miljø han skulle oppsøke ligger nok i blodet.

 

Etter innsjekking var det jo sikkerhetskontroll som sto for tur, men jentene skulle selvfølgelig på do først. Gutta gikk foran inn i sikkerhetskontrollen, mens jeg venta på jentene. Ut kom de, og vi satte kursen etter gutta. Eline og Nicoline foran, med meg og Emma bak. Etter å ha gått en stund utbryter Emma: «Pappa, telefonene min ligger igjen på do den». Så da var det å bråsnu og gå tilbake. Jeg ringte opp telefonen, og etter en stund var det ei som svarte: «Hello, I´m from Haugesund, I found your phone in toilet», og jeg svarte: «Good, I´m from Skarnes and is waiting for you right outside the toilet door. And if you are from Haugesund and I am from Skarnes, maybe we could speek Norwegian? 

Hun svarte selvfølgelig høflig på engelsk at det kunne vi, og det hele ble avsluttet med masse «Thank you» i begge retninger. Hvorfor hun takka oss så veldig skjønner jeg ikke helt.

 

Det var omtrent nå jeg kom på at Eline og Nicoline var ute og vandra på egenhånd, og det gikk omtrent som jeg frykta. Gutta som allerede var i sikkerhetskontrollen hadde sist sett dem i køen for USA og Irak, og de påsto selv at de hadde prøvd å både vinke og rope, men jeg tror nok helst de ville sett på det som utrolig morsomt om de hadde havna på den andre siden av kloden. Uansett, vel gjennom sikkerhetskontrollen dukka de opp, og gjengen var igjen samlet.

 

Tiden for innsjekking var nå 10 minutter unna, og vi hadde ingen anelse om hvor langt det var å gå til gaten, så da forsvant Eline og Petter inn på Starbucks.

 

 

På dette tidspunktet bedyret Sondre, Nicolai og Nicoline at de hadde absolutt ingen planer om å miste flyet for en kopp kaffe, så det ble til at de fortsatte, så ble Emma og jeg igjen og ventet. Det var langt å gå, og det var på ingen måte kø for å komme inn på flyet. Fordelen var jo selvfølgelig at ventetiden ble relativt kort fra vi satte oss, til flyet var i lufta.

 

Vel fremme på Gardemoen ble det derimot venting.

 

 

Det tok utrolig lang tid før det i det hele tatt kom noen bagasje på båndet, men omsider dukka da koffertene våre opp. De ble dratt av båndet, og vi bega oss til den andre siden av hallen for å hente skibager ved spesialbagasjen. Og der ble vi stående. Lenge. Veldig lenge faktisk. Jeg begynte etter hvert å bli litt utålmodig, og vandret litt rundt.. og plutselig fikk jeg se et bånd i den enden vi hadde forlatt for en tid tilbake, og det surra rundt og rundt meg 6 skibager på seg.

 

Vel ute i ankomsthallen ble vi møtt av Kjetil «ikke Petter» Wigdel samt mor og far Skaug. Far Sandberg møtte oss oppe i 2.etajse, og undertegnede sammen med Emma og Sondre,kasta seg på bussen til Dalen parkering. Eline derimot skulle ta toget til Oslo for å møte sine der, noe som visstnok var veldig skummelt. Hun klarte derimot oppgaven veldig bra, og sendte meg ei melding når hun var vel forvart i bilen sammen med mor Lise.

 

 

Her ser dere gjengen som har hengt sammen hele uka (han bak meg er Luka, båtfører og enten eier eller sønnen til eier, eventuelt både far og sønn av noen). 

 

På en tur med denne gjengen tar det aldri mange sekundene mellom hvert gullkorn, og latteren sitter utrolig løst. Jeg klarer ikke å gjengi alle morsomheter, tabber og vennskapelig småerting i sånne daglige skriblerier. Jeg skulle gjerne fortalt historier om hvordan Petter velter tre brus i løpet av en middag og ender opp med økenavnet Velte-Petter, hvordan Emma ikke har klart å spise en eneste middag uten å gråte av latter, hvordan Nicoline klarer å vimse til de enkleste ting eller hvordan vitser og morsomheter kommer på løpende bånd fra alle sammen. 

 

Jeg vil også takke de av dere som etter hvert har sendt barna deres «verden rundt» sammen med meg. Både jeg og Manne er både ydmyke og litt stolte over det vi er i ferd med å bygge sammen med både dere foreldre, støttespillere og ikke minst ungdommen selv. Jeg må også rette en stor takk til Norges vannski & wakeboard forbund som har gått «all in» i dette prosjektet.

 

Og til dere ungdommer, takk for at jeg får dele så mye tid, glede, forundringer og småkriser sammen med dere. Dere gjør det både enkelt og morsomt for meg å være reiseleder.

 

Knut Einar



Italia påsken 2019 – dag 7

Postet av Norges Vannski- og Wakeboard Forbund den 20. Apr 2019


 

I dag skulle være den vannski-frie dagen, og gjengen hadde bestemt seg for at Milano var reisemålet. Manne er allergisk mot shopping, så han sendte vi av gårde på en el-sykkelsammen med ei dame han plukka opp på flyplassen i går, mens vi andre satt kursen mot Milano. Nå er ikke denne gjengen spesielt glade i å gå noe sted, så de forlangte å bli kjørt helt inn til sentrum. Google viste seg fra sin aller beste side i dag, og sendte oss rett inn i sentrum uten de alt for store problemene, i alle fall hvis vi ser bort fra en trikk som fikk Eline til å bli stum og Sondre til å stamme og sjåføren til å bråbremse, og det faktum at vi måtte rygge ut fra en parkeringskjeller og ut i gata igjen, så gikk denne turen over all forventning.

 

 

Når vi endelig var kvitt bilen, Eline hadde fått igjen tale-evnen, Sondre klarte å snakke sammenhengende og undertegnede hadde fått normal puls, var det tid for de kulturelle innslagene. På bildet ser vi ei kirke og ei bue som ikke er Triumfbuen, men inngangen til en form for utendørs kjøpesenter med tak, så det blir vel på en måte bare at de mangler dører de kan lukke om kveldene som skiller det fra et vanlig kjøpesenter. 

 

 

Det skulle vise seg at alle butikkene her hadde et prisnivå som ikke var helt etter vårt budsjett, og allerede 40 minutter etter at vi forlot bilen hadde de fleste egentlig sett det de trengte å se. Nicoline, som ikke bare er utstyrt med en snublefot, men faktisk hele to snubleføtter fikk nok etter en time. Da hadde hun snublet i omtrent alt av fortauskanter og brostein, og de er det ikke reint få av i Milano. Resten av gjengen var ganske slitne av å bli overfalt av afrikanere som ga bort armbånd helt gratis, men som veldig gjerne ville ha betalt for dem etterpå, samt en Emma som hadde klart det kunststykket å bli litt smådårlig, så var vi andre også rimelig klare til å komme oss ut av sentrum igjen.

 

Turen gikk nå til et kjøpesenter bare 20 minutter unna der vi bor, men på den turen skulle navigasjonen vise seg å bli en liten utfordring igjen. I hele 70 minutter hadde vi 30 minutter igjen til vi var framme, men det merka faktisk ikke ungdommene noe til. Kanskje bortsett fra Eline. Hun spurte hvor langt det var igjen og jeg svarte som sant var, at Google sa det var 30 minutter igjen. Deretter sovner Eline, og hun sover vel rundt 30 minutter eller deromkring. Når hun våkner spør hun med en gang hvor langt det er igjen, og denne gangen sier Google 28 minutter. Da utbryter hun: « Jøss, jeg som trodde jeg sov lenge».

 

 

På dette senteret ble det en kjapp lunsj, mens diskusjonen rundt bordet gikk på fordeling av plassene under go-kart kjøringa i går. De ble ikke enige om noe som helst, bortsett fra at dette måtte avgjøres med en ny runde i dag.

 

 

I dag ville også Manne være med å kjøre, og det førte til, til guttas store fortvilelse, at det var  3. plass og nedover som måtte fordeles. Ut fra hva de har diskutert seg fram til var det Nicolai som kom på 3. og Sondre på 4. plass, mens Petter bare tok noen koserunder rundt banen i rolig tempo, og Nicoline fikk medalje for beste snurring med påfølgende pløying av åker som endte i gjerdet. Eline, som er en utrolig dårlig taper, bedyret at hun holdt seg for god til å bruke penger på noe hun ikke var god nok til å vinne i, tok plass på tribunen sammen med Emma.

 

Middagen tok vi som vanlig på den Amerikanske greia som er utrolig Italiensk med tanke på at de utgir seg for å være en Amerikansk diner.  Jeg er litt usikker på hva vi har gjort, men kelneren spurte i alle fall tre ganger om det faktisk var helt sant at dette var siste kvelden vi var der, og han smilte bredere og bredere for hver gang vi bekreftet at han ikke kom til å se oss mer. 

 

 

I dag smakte Eline på jalapeno, og tunga ble i grunn hengende sånn resten av kvelden.

 

På denne sjappa fungerer det sånn at når vi skal betale, så går vi til kassa og sier hva vi har spist. Han i kassa sleit litt i dag da Eline sa hun hadde fått en «smashed potato», og han lurte vel mest på om hun egentlig klaget på maten og ville ha rabatt. Det måtte faktisk hjelp fra en 3. mann til for å få rettet opp misforståelsen, og at bakt potet slett ikke heter smashed potatohverken på engelsk eller Italiensk.

 

Ungdommene sitter nå på naborommet og skravler med en film gående i bakgrunnen, og de er slett ikke klare til å forlate Italia til fordel for moderlandet i morgen tidlig.

 

Knut Einar

 

 



Italia Påsken 2019 - dag 6

Postet av Norges Vannski- og Wakeboard Forbund den 20. Apr 2019

 

Dagen startet som de andre, og frokosten ble servert av hun vi har valgt å kalle Berit. Hun hadde disket opp med både bagetter og toast, samt at hun hadde funnet fram de store kaffekoppene. Jeg tror muligens hun også er inne og leser reisebrevene våre. 

 

Når vi fikk stabla folket inn i bilen, så var spenningen til å ta og føle på. I dag skulle vi konkurrere mot hverandre. Grenene var trick og slalåm, og vi miksa hele gjengen og brukte kombinert-poeng i beste tirsdagscup-stil for å kåre en vinner. Pokalen gikk denne gangen til Nora Stokke.

 

Nora veit ikke selv enda at hun faktisk vant konkurransen, for før vi fikk kjørt ferdig måtte hun og Trym forlate oss til fordel for moderlandet. Når alt kommer til alt er det like greit at hun ikke veit det, for vi har strengt tatt ingen pokal å dele ut heller. 

 

I dag har Sondre brukt en helt ny taktikk for å holde orden på utstyret sitt. Han har begynt å spørre Nicolai hvor ting er, og Nicolai har som regel full kontroll på hvor Sondre gjemmer unna både spray-legg, hansker, skier og ellers alt det andre han klarer å rote bort.

 

 

 

Dama på bildet er ei som egentlig er fra Nederland, men som var på ferie her i to uker. Den ene av ukene bestemte hun seg for å være vår personlig kokke. Litt usikker på familierelasjonen her, men tror båtføreren kalte henne svigermor. Hun har vært superbekymra for at vi ikke skulle like maten hennes, noe som har ført til at hun har måttet handle dobbelt omtrent hver dag. Hun har planlagt og handlet, så har hun spurt om det hun handlet hørtes bra ut. Vi har svart at det hørtes veldig bra ut, så da har hun reist tilbake til butikken og handlet noe helt annet, bare for å være helt sikker på at vi får noe annet en det hun i utgangspunktet hadde planlagt. Det skal også nevnes at hun bor på rommet ved siden av jentene, og selv etter 5 netter er hun like blid.

 

Når vi skulle reise fra Lake Palas, måtte vi jo selvfølgelig pakke litt mer nøye en vi har gjort tidligere i uka. Nicoline derimot tok det hele knusende med ro, og når alle andre var ferdige og satt i bussen og venta, så begynte hun å samle sammen tingene sine. Det skulle vise seg at taktikken fungerte akkurat slik hun hadde planlagt, for hun tok med seg resten av det som lå igjen, og for første gang i historien var hun helt sikker på at hun ikke hadde glemt noe.

 

Vel ombord i bussen utbryter hun: «Knut Einar, nå er jeg helt sikker på at jeg ikke har glemt noe, også er det ganske trist å reise herfra. De Italienerne her er så innmari koselige, spesielt de fra Belgia».  Hvem som faktisk er fra Belgia er fortsatt et mysterium.

 

Når vi ankom hotellet var det bare tid til å henge ting til tørk, for da var det tid for dagens andre høydepunkt, vi skulle ut og kjøre go-kart.

 

Når vi ankommer gokartbanen blir vi møtt av noen godt voksne folk som egentlig bare sto og stirra på oss, og som slett ikke så ut som om vi var veldig velkomne. Etter hvert tok jeg mot til meg og spurte ei godt voksen dame, som forøvrig hadde whiskey-stemme og sneipen i munnviken, om det var mulig for oss å kjøre litt. Og joda, det var muligheter, og det neste hun spør om er: « do you have driving licence?» 

Jeg måtte jo svare som sant var, at joda, jeg har da det. Jeg fikk rota det fram, og hun så på førerkortet etterfulgt av et stikkende blikk på den håpefulle gjengen som sto rundt meg, og da utbryter hun: «OK, I will use this for all of you».

 

Så det ble kjøring. Emma tenkte at dette var en konkurranse hun holdt seg for god til å delta i, så hun ble selvutnevnt veskeholder og fotograf. Hun lovte oss en serie fine bilder av heftig kjøring på banen.

 


 

Hvis vi ser godt etter, så er det Eline som passerer i et ganske bedagelig tempo. Hun fant ut at en søndagstur med go-kart på en fredag var helt innafor. Noen ble forbikjørt av alle, noen ble forbikjørt av noen, noen kjørte forbi alle og alle var strålende fornøyde, med smil som ikke stoppa før de kom til øra etter at vi var ferdige. Diskusjonen mellom gutta om hvem som vant blir nok aldri ferdig, men vi kan vel på en måte si at de gamle er eldst.

 


 

 

Når det gjelder middag havna vi, tro det eller ei, på akkurat det samme stedet som vi stort sett har spist middag før denne uka.

 

 

Her er kokken sjøl i gang med å grille biff til Petter og Sondre. Helt greit at han drar på seg gummihanskene når han tar seg en sigarett mens han lager mat. Gutta bedyret at dette var den beste biffen de noen gang hadde smakt, med en perfekt kombinasjon av røyk- og askesmak. 

 

Under middagen smakte Eline på dratt gris med en form for grillsaus med en smak som var litt ubeskrivelig, men dette var faktisk så godt at det ikke var verdt å ta et bilde av. 

 

Kvelden ble avsluttet med at Eline og Petter tok et kjapt sving-kurs utenfor en stengt bar, før hele gjengen forsvant inn på jenterommet for å se en film før de skulle sove. 

 

Knut Einar

 



Italia påsken 2019 – dag 5.

Postet av Norges Vannski- og Wakeboard Forbund den 18. Apr 2019


 

 

Som vi ser av bildet, så hadde Omar virkelig overgått seg selv i dag. Kaffekoppen var av type stor, og seige rundstykker var byttet ut med deilige bagetter.

 

Vi ankom Lake Palas akkurat på klokkeslettet 09.33, men på morgentrimmen (forøvrig organisert av undertegnede) begynner det å bli litt frafall. Vi starta med at alle var med på en runde i valgfritt tempo rundt sjøen. I dag var vi 5 inkludert meg, noe som tilsier 50% frafall på fire dager. 

 

Når jeg først er inne på turen rundt sjøen, så kom jeg på at på den ene langsida av sjøen er det en ganske stor plen, en sånn en som samler masse morgendugg så alle blir kliss våte på beina (det er kanskje noe av forklaringa på det store frafallet). Jeg har i grunn bare sett på det området som enormt mye gress som må klippes, men plutselig i dag landa det et fly der. Ut kom en godt voksen mann uten et eneste hårstrå på hodet, men med ei slalåmski under armen. Han sneik i køen, tok en tur, så forsvant han opp i det blå igjen. 

Etter denne opplevelsen ser jeg at de fleste vannski-arenaer hjemme har et forbedringspotensiale, og jeg regner med at til NM vil Lima-sjøen stå klar i versjon 2.0.

 

 

Jeg har tidligere nevnt at samholdet i gruppa er usedvanlig bra, og det minner til tider om det vi er vant til å se hos sjimpansene i Kristiansand dyrepark.

 

Hele uka har jeg også blitt veldig fasinert av storbonden i området.

 

 

Dette her er tålmodigheten selv. Han driver såpass med jord at den gjennomsnittlige bonde i Norge hadde kjørt på med minst 4,5 millioner kroner i utstyr, men han her klarer seg med det han kjøpte på avbetaling sånn rundt slutten av 60-tallet. Her driver han å gjødsler, og han tømmer sprederen sin på ca. 13 minutter, hvorpå han bruker 34 minutter på å reise et eller annet sted for å fylle den. Kan også nevne at han kjører rundt kun iført tresko (uten sokker), snekkerbukse og stråhatt.

 

 

Båten har hele uka vært litt kranglete, og i dag trådde undertegnede til med en spiss skrutrekker samt en hviskende trussel til båten om at den kom til å bli bytta ut med en Malibu om den ikke skjerpa seg, og da tok den seg jammen sammen. Trodde vi.

Den gikk helt fint frem til det bare var Eline og Nicolai igjen som skulle ta siste turen, men da glimta jammen båten til med en helt ny feil som ingen hadde klart å forutse at en båt kunne tenke ut helt på egenhånd. Utspekulert liten sak det der. 

 

Før jeg fortsetter, så må jeg nesten fortelle litt om forholdene her nede. Vi bor på et sted som har hotell, båt og slalåmbane, og så trener vi på et annet sted som har hotell, båt og slalåmbane. Avstanden mellom de to stedene er ca. 10 minutter om du kommer fra Scandinavia, men de lokale kan ikke skjønne at vi klarer å bruke mer en 4 minutter på den turen. Han som driver stedet der vi trener er både bror og far til han som driver hotellet der vi ikke trener. Det ble også nevnt noe om en svigermor, svigerfar og svigerbror, samt at det tidvis er en del damer innom som helt tydelig har noen familibånd til han som er bror til sin egen far eller hvordan det nå var. Jeg tror muligens det Italienske språket har forvirra meg litt, men håper jeg har fått det meste noenlunde rett.

 

 

Resultatet ble i alle fall at lillebroren til storebroren til han som driver stedet der vi trener, flytta resten av treninga til der vi bor. Ryktene sier at båten der vi normalt sett trener fortsatt er ikke har tatt seg sammen, så da skal faren til broren til lillebroren ta med seg båten fra der vi bor til der vi trener i morgen. 

 

Når vi skulle ha middag i dag, så var ønsket fra ungdommene at vi skulle spise et sted som lå litt langt unna der vi bor, sånn at vi kunne ha litt allsang i bussen. De mener altså at det har blitt alt for lite bilkjøring hittil denne uka. Jeg er jo som kjent glad i å kjøre bil, og ikke sier jeg neitakk til litt allsang heller, så jeg tok utfordringen på strak arm. Som vanlig søkte jeg råd hos Google, og fikk all den hjelp jeg kunne forvente å få.

 

Vi havna oppe i en fjell-landsby, og jeg fikk mine tvil ettersom gatene ble trangere og husene ble mer og mer falleferdige. Jeg begynte etter hvert å forstå hvorfor hu dama hos leiebilfirmaet anbefalte meg en Fiat 500. Etter at jeg egentlig hadde gitt opp og ungdommene i bussen bare satt og måpte rundt seg, sådukka det plutselig opp et herskapshus som skulle vise seg å inneholde hele tre etasjer med restaurant.

 

 

Her skulle alle unntatt Nicolai ha pizza. Han ente opp med låret til ei gås.

 

Det har blitt kommentert at det i gårsdagens reisebrev ble glemt at Eline skulle smake på nye ting, og til dere som har kommentert det: Dere har helt rett, jeg glemte det. Som et plaster på såret skal dere få både dagens og gårsdagens smaking nå.

 

 

Denne gangen var det en form for sopp som var stekt i olivenolje som skulle fortæres. Det startet med at det ikke var så ille, men plutselig slo ettersmaken til, og det resulterte i bildet dere ser ovenfor.

 

 

I kveld var det en sjokolade-is med en karamellsaus som slett ikke falt i smak. Her kan man jo si at skuffelsen ble rimelig stor, for dette var jo noe Eline selv forventa at skulle være veldig godt.

 

Et annet tema under middagen var hvorfor alle de med lyst hår har endt opp med hår som er mer grønt en blondt. Den positive siden er at et par av jentene og Petter kommer hjem som det Italienske flagget, rød nese, hvit mage og grønt hår.

 

Det bør vel også nevnes at når Nora skulle lukke skyvedøra på bilen, så klarte hun kunststykket å dette ut av setet (Petter hjalp nok muligens til litt) og smelle igjen døra over sitt eget bein. Hun ble liggende på gulvet i bilen og hikste, og vi andre ble litt småredde for hvor store skadene egentlig var, men når alt kom til alt var det bare pustebesvær på grunn av en stor mengde latter som måtte ut.

 

Dette er den tidligste kvelden vi har hatt så langt, og jeg kan høre ungdommene har samlet seg på verandaen til jentene for å nyte sommerkvelden med nok en allsang, denne gangen «Weare the champions» med Queen her på Il Porticciolo.

 

Knut Einar

 

 

 

 

 



Italia påsken 2019 – dag 4

Postet av Norges Vannski- og Wakeboard Forbund den 18. Apr 2019

 

Hurra!

Omar er tilbake, og kaffekoppene ved frokosten var tilbake i normal størrelse.

 


 

Det var fortsatt bare en sjokolade-croissant, og den var Manne superkjapp med å grabbe til seg. Dette fikk også Omar med seg, så han kom og spurte forsiktig på Italiensk om vi likte sjokolade best, og om han kanskje skulle lage to i morgen (Jeg tror i alle fall det var noe sånt han sa). Den gode loff-toasten fra første frokosten var nesten tilbake, men bare nesten. Det var toast, men av en bitte litt grøvre typeen vi fikk den første morgenen.

 

Resten av gjengen var faktisk litt seine til frokost i dag, og var tydelig slitne etter litt mye løping mellom rommene og litt lite søvn den siste natta. Det skulle faktisk vise seg at de var såpass slitne, at de litt utpå dagen spurte pent om de ikke kunne få lov til å legge seg tidlig i kveld.

 

Under treninga i dag har vel egentlig alle vært strålende fornøyde, og det virker som om vinter-rusten er forsvunnet. Vi kan også nevne at både Emma og Nicoline har stått trick i dag, og Emma tok til og med to turer. Dette kan vel anses som dagens største nyhet.

 

Alfred hadde forøvrig fri i dag, så Sondres plan om å henge bagen høyt var således ganske unødvendig. 

 

Legger ved et bilde fra Camp-Norway i strålende sol. Nå skal det sies at gjengen ikke er spesielt ryddige av seg, og vi hører stadig Nicoline og Sondre rope ut: Hvem har tatt..... hva de nå en har rota bort akkurat da. Det går stort sett i hansker og mobiltelefoner. 

 

Jeg tror jeg glemte å nevne maten på arenaen i går. Da fikk vi tunfisksalat, noe som kanskje ikke falt helt i smak hos mange. I dag ble vi servert kylling-wraps, og det falt mye bedre i smak, og for å sitere Manne: « Nu har ni tagit taberas». Det er visstnok utenlandsk, og betyr noe sånt som at all maten er spist opp.

 

Sånn rundt kl. 18.00 var treninga over for i dag, og vi gikk i noenlunde samlet flokk til det som viser seg å ha blitt stamstedet vårt.

 

 

Legg merke til at den nåværende versjonen. Jeg regner egentlig med at versjon 2.1 er rett rundt hjørnet, for det er fortsatt rom for forbedringer, men alt i alt er vi ganske fornøyde. Maten er helt OK, og prisene er faktisk ganske lave. En middag med drikke ligger på akkurat i overkant av 100kr, noe vi nordboere bør være ganske fornøyde med. 

 

I løpet av dagen i dag har det gått opp for noen av gutta at Lake Palas har en mini Pro-shop. Og når jeg sier mini, så mener jeg mini. Den består egentlig av 5 håndtak som henger på en knagg, 4 bindinger i ei hylle og en plakat som sier at de har noen drakter liggende på et remote-lager. Men uansett, pro-shop er pro-shop, og da skal det jo handles. Handling i denne sjappa krever kontanter, og kontanter må jo som kjent hentes i en bank.

 

 

Nå viser det seg at for noen er det å bruke en minibank relativt komplisert, og det krever visstnok både matte- og engelskkunnskaper. Her ser vi Petter som prøver å regne ut hvor mange ganger han må bruke kortet for å ta ut 220 euro. Svaret ble tre. Først 100 Euro, så 100 Euro til, så til slutt 20 euro. På spørsmål om hvorfor han ikke kunne bruke den knappen det sto «another amount» på påsto han hardnakket at den ikke eksisterte. Nå skulle det til slutt vise seg at det er en begrensning på hvor mange uttak han kan ha i løpet av døgnet, så det stoppa seg selv etter det første uttaket. Undertegnede trådde da til og tok ut de siste 120 euroene (til Petters store forskrekkelse i ett uttak ved bruk av den ikke-eksisterende «another amount» knappen). 

 

Nå er klokka akkurat passert 23.15, Manne snorker og de som skulle legge seg supertidlig fordi de mangla søvn har samla seg på rommet ved siden av og gjør nok alt annet en å sove.

 

Knut Einar

 

 



Italia Påsken 2019, Dag 3

Postet av Norges Vannski- og Wakeboard Forbund den 17. Apr 2019

Dagen i dag startet som i går, med frokost 08.30. Når vi kom i frokostsalen var Omar (den blide servitøren fra i går) borte vekk, og erstattet med ei argentinsk dame vi for enkelthetens skyld velger å kalle Berit.

 

Den gode toasten vi fikk i går var byttet ut med noen seige, rundstykke-lignende saker og kaffekoppene var byttet ut med espresso-kopper. Jeg turte ikke driste meg til syltetøy i youghurten i dag, men jeg fikk sneket til meg den eneste sjokolade-croissant´en som ble servert.


Etter frokost dro vi avstet til Lake Palas, og hele gjengen rakk faktisk en rolig runde til fots rundt sjøen før treninga startet.

 

Deretter var det vannski som sto for tur. Alle fikk en runde på vannet, for deretter å ta en runde til. De fleste begynner å kjenne litt på stølheten i kroppen, så noen valgte å kaste inn håndkleet etter to runder, men de fleste beit tenna sammen og tok en runde nr. 3 også. Kan vel i denne sammenheng også nevne at teiping av hender har for mange blitt et relativt stort tema i løpet av dagen i dag.


Gjengen spiller fortsatt bordtennis og benytter ventetiden aktivt til å aktivere seg selv og andre, og de har et samhold og en lag-ånd som gjør meg både varm om hjertet og litt rørt.


I løpet av mange timer skjer det jo også litt ting som er utenom det vanlige, og med flere ungdommer samlet på et sted kan man ikke forvente annet en at det er en krise eller to som må håndteres. 


 

Den største krisa i dag var den nok denne karen som sto for. Husker ikke hva han heter, en han er superglad i å leke. Han kommer til stadighet med en ball eller en pinne og pirker borti alle som ikke demonstrativt snur ryggen til. 


Nå har det seg slik at Alfred (synes han fortjener et navn) har beinhinnebetennelse, og derfor har lekeforbud. Han skjønner det nok ikke helt selv, og blir litt grinete ved at ingen vil kaste hverken pinne eller ball. Dette viste han ganske greit til Sondre ved å tisse litt i bagen hans, noe som i og for seg er en ganske passende straff for leke-nekt, i alle fall i Alfred sitt hode.


 Sondre ble litt lei seg, men etter noen minutters furting gikk det egentlig over. Han kom på at både bagen, shortsen og jakka tilhører Marius, så da gjorde det egentlig ikke noe at Alfred valgte å hevne seg litt.

Etter vannski var det shopping som sto for tur.

 


Et lite steinkast unna der vi holder til er det en sånn Outlet med relativt grei størrelse, og gutta fikk handla både sko, caps og underbukser. Om jentene handla noe mer en godis er jeg usikker på. 


Avtalen var at vi skulle møtes ved bilen 20.00 for retur til landsbyen jeg aldri klarer å huske navnet på, men 19.45 satt alle klare i bilen, så da så jeg på en måte ingen grunn til å stå der lenger. 


Vel tilbake på hotellet var Manne det man kan kalle fra seg av sult, så det ble to minutter til do og annet presserende før vi måtte løpe av gårde til et helt annet mat-sted en der vi var i går. Denne gangen skulle det vise seg at det var hvite duker på bordet og alt annet en amerikansk-inspirert.


Her var det menyer på sånn ekstrem-italiensk, og selv de 70 dagene med selvstudie i det italienske språket som Nicolai har skrytt på seg ble satt på en prøve. De fleste valgte en trygg løsning med pizza Margherita, mens andre igjen var litt mer dristige. 


Nicolai og Nicoline endte opp med fritert blekksprut, mens Nora stakkar bestilte en pizza med noe som lignet mistenkelig på ansjos. 


 


Nå har det seg sånn at Nora er ikke spesielt glad i ansjos, og at noen minte henne på hva den ansjosen kanskje hadde spist til frokost, og hva det kornet som var brukt til melet i pizzadeigen var gjødslet med hjalp ikke stort. Hu stakkars dama som serverte oss misforsto hele situasjonen og tenkte hun sleit med å skjære opp, ettersom hun i 15 minutter hadde sittet med kniven på det samme stedet, så hun dukket opp med et sånn pizza-hjul og delte den opp i småbiter for henne. Nå er det ikke sånn at ansjosen ble borte av den grunn, så det hele endte med at hun fikk med hele smøreriet hjem i en pizzaeske.

 

Eline prøvde seg i dag på en fritert mini-blekksprut, noe som visstnok smakte mye bedre en hun fryktet.


Nå har jeg akkurat vært og jaget guttene ut av jenterommet, og nøyaktig to minutter etter at jeg var tilbake på eget rom listet de seg tilbake, like stille som en flokk flodhester på tjuveritokt på Glasmagasinet, så da måtte jeg ta en tur til. 


Knut Einar




Italia Påsken 2019, dag 2

Postet av Norges Vannski- og Wakeboard Forbund den 16. Apr 2019

I dag hadde vi avtalt frokost i puben ved siden av hotellet kl.08.30, og utrolig nok var alle på plass 08.25. For de av dere som nå tror at jeg skal si noe negativt om frokosten eller servitøren, så må jeg nok skuffe dere.

 

 

Fyren på bildet var verdens blideste servitør, og han er sikkert ekstremt god på språk også, så lenge det er italiensk det er prat om. Manne spurte fyren om han ikke kunne lære oss noen italienske gloser, og han trodde med en gang at det var noe feil med maten. Ikke lenge etter prøve Manne å fortelle at vi var 8 personer som spiste, hvor på han på nytt trodde det var noe feil med maten, så etter det fant vi ut at det tryggeste var å nikke og smile hver gang han titta i vår retning, slik at vi ikke skulle gi mannen varige psykiske skader.

Men blid var han i alle fall, og jeg tok, tro det eller ei, både ost og skinke på samme brødskiva, samt at jeg forsynte meg med både youghurt og syltetøy uten at han stirra nevneverdig surt på meg. 

 

Vi hadde avtalt avreise til arenaen 09.40, og 09.30 satt alle i bussen som tente lys og var mer en klare til å komme i gang med sesongen. 

 

 

 

 

 

For de fleste var det årets første tur på vannet, og etter første runde var alle både blide og fornøyde. Dødtiden ble brukt til volleyball, pingis og balansering på en ikke så alt for stram jekkestropp.

 

  

 

Nå var det på tide for undertegnede å sette kursen mot flyplassen for å møte Nora og Trym, og denne gangen prøvde jeg ut en ny navigerings-teknikk. Den gikk rett og slett ut på å følge skilt mot Milano og deretter Malpensa, og tror du ikke det fungerte helt utmerket? Ikke en eneste feilkjøring, og parkering så nær utgangen på flyplassen at jeg kunne stå å se etter familien Stokke samtidig som jeg hadde bilen under oppsyn. Ikke reint lite stolt av meg selv kan du si.

 

Værre var det når jeg skulle tilbake til Lake Palas, for det står faktisk ikke på et eneste skilt, og jeg huska jo selvfølgelig ikke hva den landsbyen her heter. Når jeg tenker på størrelsen på stedet, så står det vel strengt tatt ikke noe skilt langs veien som peker hitover heller. Uansett, jeg måtte nok en gang ty til Google for hjelp til å finne fram, og det begynte rett og slett veldig bra. Jeg kjente meg igjen hele veien, helt til Nora ymter innpå at de er ganske sultne. 

 

Slett ikke noe problem tenker jeg, for rett foran oss sto det sånn kniv og gaffel skilt som reklamerte for spisested litt lenger fremme. Nå skulle det vise seg at det var ganske langt, og i min iver etter å fore ungdommen hadde jeg litt for tidlig sving-avgang, og havna langt ut på landsbygda, hvor det slett ikke var noe mat å få tak i. Langt om lenge kom vi da inn på motorveien igjen, og svingte av på et lovende sted for spising. 

 

Her skulle det også vise seg at det var litt utfordringer, for det var et sånt sted hvor man måtte fortelle de bak disken i detalj hva man skulle ha og hva man skulle ha av tilbehør, omtrent som på Subway, bare at utvalget var gedigent og peking ikke var noe alternativ. 

 

Redningen ble kiosken ved siden av, der hadde de sånne vacumpakka trekant-smørbrød med tvilsomt pålegg til en relativt stiv pris. Vel ute på veien igjen tok det ikke lange tiafør jeg ikke kjente meg igjen i det hele tatt, og Alpene begynte å komme farlig nær. Når vi passerte et skilt som fortalte om kjetting-påbud for tunge kjøretøy fant jeg ut at det var på tide å gjøre noen tiltak. Som sagt så gjort, og vi kom oss av hovedveien og ut på landsbygda, og havna kjapt inn på noen veier som var så smale at hverken møte noen eller snu var noe alternativ. 

 

Etter å ha kjørt gjennom et par sånne landsbyer jeg bare trodde fantes i gamle filmer, altså sånne med gamle folk som snur seg og titter 43 sekunder etter at du har passert, kom vi faktisk fram til vannski-stedet fra en helt annen retning en jeg hadde forlatt den, bare 40 minutter lengere tid dit en jeg hadde brukt når jeg reiste derfra.

 

Trym og Nora bråskifta, og fikk kasta seg med på siste runden for dagen, og et par timer etter ankomst kunne vi forlate stedet med bilen full av slitne, men glade ungdommer.

 

Butikken måtte på ny besøkes, og denne gangen hadde de, sitat Sondre: «blitt varme i trøya, så nå tør vi ta i litt på handlinga», så de fleste vandra ut fra butikken med poser fulle av både brød, skinke og usynlig smør. Nå er det jo ikke sånn at smøret er usynlig, men de hadde visst leita etter smør i går også uten å finne noe, så konklusjonen ble at de ikke hadde smør i den butikken. Etter litt språk-undervisning gikk det opp for gutta at smør kanskje ikke heter smør her, og etter litt leiting etter noe som ikke heter smør, men som ligner på smør, så ble det jammen smør på gutterommet også. 

 

Tilbake på hotellet ble draktene hengt til tørk, og det ble noen runder med mølje-pingis (altså bordtennis) før vi skulle ut og spise middag. 

 

 

Nå er det slik at de fleste spisestedene her har stengt på mandager, og hotell-eieren hadde formant oss om å ikke spise i telt, men i hus, så da havna vi på den samma sjappa som i går. Her kjører de jo som tidligere nevnt en amerikansk stil, og i USA har de åpent på mandager.

 

 

Det skulle vise seg at Petter i dag skulle være den vanskelig kunden, og det måtte til slutt en kelner, en kokk og en vareprøve (for kvalitetssjekk av råvarene) fra kjøkkenet til før han turte å bestille seg en biff.

 

Nicolai derimot var veldig bestemt på at i dag skulle han spise en burger de i menyen hadde valgt å kalle «Mother fuckerburger», og det navnet skulle vise seg å være på grunn av størrelsen. Han er en bestemt ung mann, og han kommer fra et godt møblert hjem, hvor han har lært at det man får servert spiser man opp. Etter en burger på over en kilo, med 700g pommes frites som tilbehør, samt en liter vann til så svelge ned med, så var det ikke helt lett å bevege seg etterpå.

 

 

Når vi andre gikk for å betale ble jeg plutselig oppmerksom på at gutten manglet i køen, og jeg gikk tilbake for å se hvor han ble av, og joda, der satt han. Ute av stand til å bevege seg. 

 

Omsider ble han støttet ut av gode venner, og vi kunne begynne hjemturen. Hjemturen er i dette tilfelle 300 meter å gå, og det skulle vise seg at mange hadde faktisk litt energi igjen.

 

 

Jentene bestemte seg for å bruke de siste restene på å løpe så fort at fotoboksen i gata her skulle ta bilde av dem, mens gutta tok den klassiske «førstemann hjem» leken. Nå ble egentlig gutta ganske fort slitne, så ingen av dem kom først, men de skal i alle fall ha kred for forsøket.

 

Om du nå tror at Eline ikke har smakt på noe i dag, så har hun det. I dag ble det noe hun likte, og jeg aner faktisk ikke hva det var.

 

 

I skrivende stund er klokka 23.10, og nå har til og med fnisinga fra jenterommet stilnet til en lav mumling. Eller lav og lav, jeg bor to rom bortenfor og hører dem relativt godt, men jeg tenker at de skal få leve i trua om at jeg ikke hører dem.

 

Knut Einar



Italia påsken 2019, dag 1.

Postet av Norges Vannski- og Wakeboard Forbund den 15. Apr 2019

 

 

Dagen startet med oppmøte på Gardemoen 07.30, og de som stilte til start i dag var Eline, Nicoline, Nicolai, Emma, Petter og Sondre. (For de som ser veldig godt etter er bildet tatt på Malpensa/Milano, men det har jeg ikke tenkt å legge så enormt mye vekt på).

 

Turen denne gangen skulle gå til Lake Palas, et gudsforlatt sted ganske langt nord i Italia.

 

Det å gjete denne gjengen gjennom sikkerhetskontroll (bortsett fra at Nicolai hadde med seg batterier til ei drone som vaktmannskapet måtte se på både tre og fire ganger før det var greit), gjennom både tax-free og et par andre butikker og ut gjennom gaten og inn på flyet gikk utrolig greit. Det gikk faktisk så greit at jeg rakk å tenke at dette er nødt til å bli en fin dag før ting plutselig ikke skulle gå så greit lenger.

 

Boarding var akkurat på den tiden det skulle skje, og vi var superklare til takeoff 09.40. Cabinpersonalet var klare og pilotene var klare, men flyet var derimot ikke innstilt på tur. Etter 20 minutter kom det en tekniker og knipsa på ei lampe i cocbit, lampa slukna tvert og vi kunne endelig ta av. Etter en kjapp rusing av motorer og en akselerasjon som varte i nesten 50 meter døde flyet, lampa tente og piloten fikk kalde føtter, og der ble vi stående. Etter å ha stått der en time titter Petter opp fra filmen han så på og utbryter «jøss, har vi landa alt?», og da våkner Sondre opp fra en døs og utbryter «oi, det gikk fort». Skuffelsen var både til å ta og føle på når gutta oppdaga at vi fortsatt var på norsk jord.

 

Etter en del om og men om vi skulle bytte fly eller greie oss med det vi hadde fått kom en tekniker og skrudde ut den pæra som hadde bestemt seg for å lyse, ga en ventil et hardt slag med en hammer og vi satte kursen mot Milano bare 1 time og 57 minutter forsinket.

 

Bagasjen ble plukket opp og det var på tide å finne leiebilen. Italienere er av et folkeslag som egentlig ikke tar ting så nøye, og dama i skranken kunne ikke se det store problemet med at den 9-seteren jeg hadde leid allerede var utleid til noen andre, hun hadde jo en kjempefin Fiat 500 vi kunne få i stedet. Etter å ha overbevist henne om at den dessverre ble litt i minste laget for 7 personer med digre kofferter (reise lett er liksom ikke helt tingen for den gjengen) og skibagger, så tok hun omsider noen telefoner og skaffa oss en litt større bil. Når hun endelig var ferdig med å snakke, mens hun sendte meg skråblikk som ga meg utrolig dårlig samvittighet for at hun hadde leid ut den bilen jeg bestilte for 5 uker siden, så forklarte hun meg lenge og vel at dette var en «veldig stor bil», og hun hadde sine tvil om at jeg klarte å håndtere et så stort kjøretøy. Etter en del om og men fikk jeg da overbevist henne om at det sannsynligvis kom til å gå helt fint, så ble vi sent ut i garasjen for å hente ut nøkler og finne dette gedigne kjøretøyet som skulle frakte oss rundt i Italia. Inne i brakka i garasjen møter jeg en mørkhåret skjønnhet på rundt 30 som smiler omtrent rundt hele hodet da hun ser meg og utbryter «Oh, It`s you with the big one», hvor jeg svarer «Sorry, I don´t remeber where we met before..?» Hun fikk deretter en ganske kledelig rødfarge i ansiktet og fikk stotra fram at det var bilen hun meinte. Man kan vel si at steminga i brakka ble litt klein etter det.

 

Spenningen om hva slags bil vi skulle få var ganske stor, og overraskelsen ikke spesielt mye mindre.

 

 

De som har prøvd å dytte 7 personer, 7 kofferter og 6 skibager inn i en kort Caravelle veit at det blir trangt. Omsider fikk vi da stappa både folk og bagasje inn i bilen, plotta inn adressen på Google maps og kjørt ca. 40 meter før alle begynner å rope at jeg kjører mot enveiskjøringa, og jeg må rygge tilbake og inn i den garasjen vi akkurat forlot. Nå skulle det vise seg at det var kun en vei ut av garasjen, og den var riktignok enveiskjørt, men det var i den retningen vi kjørte. Hvor riktig den bilen som kom i mot kjørte kan vel heller diskuteres.

Før vi dro hjemmefra hadde jeg forberedt meg godt og visste at kjøreturen skulle ta en time. Etter bare kort tid så Eline ei høne, og Emma så et tog. De som satt lenger bak så stort sett ingen ting. Etter 20 minutter hadde vi plutselig, i henhold til Google, bare 5 minutter igjen å kjøre, så da begynte jeg å ane at noe kanskje ikke var helt riktig. Vi tok en kjapp lunsj men jeg prøvde å finne ut hva som hadde skjært seg denne gangen, og det var faktisk litt riktig men mest feil. Adressen var riktig nok den, men byen vi hadde havna i var feil. Så da var det bare å prøve på nytt, og denne gangen var det faktisk en time til dit vi skulle. Hvis vi da legger til at vi allerede hadde kjørt en halvtime, så kan man jo s at vi kjørte litt feil. Vi får kalle det sightseeing.

 

 

 

 

Vel framme i kåken der vi skal holde hus den neste uka ble vi godt mottatt av Manne som hadde planlagt en form for bordtennis-turnering hvor vi alle skulle spille samtidig. Det ble mest kløning og mye løping, og særdeles lite ball i spill, men alle vant og var blide og fornøyde.

Vi avsluttet dagen med en kjapp middag på den lokale kneipa (jeg turte ikke å ta bilde av kokken, mulig jeg blir tøffere utover uka). Sjappa var veldig amerikansk men maten var italiensk, og for en rimelig penge fikk vi både pasta og pizza.

 

 

Eline prøvde seg denne gangen på et eller annet senneps-basert på pizza-skorpe. Man kan vel lese ut fra bildet at det ikke falt helt i smak.

 

Vi tok kvelden tidlig, og ser i morgen fram til å bli kvitt litt vinterrust, samt å få med oss Trym og Nora slik at laget blir fulltallig.

 

Knut Einar

 

 



Forbundskontoret tar påskeferie

Postet av Norges Vannski- og Wakeboard Forbund den 12. Apr 2019

Forbundskontoret er stengt fra og med fredag 12. april frem til tirsdag 23. april.

Om ikke lenge så er sesongen i gang og aktivitetene kan begynne.

I mellomtiden ønskes dere all en riktig god påske!




Dr. Oetker slalomcup og Enebakk Open flyttes

Postet av Norges Vannski- og Wakeboard Forbund den 8. Apr 2019

Vi har mottatt følgende informasjon fra Enebakk Vannskiklubb:

Enebakk Vannskiklubb må dessverre flytte Dr. Oetker slalomcup og Enebakk Open fra 3./4. august til helgen etter: 10. og 11. august.
Grunnen til dette er at Stavanger Vannskiklubb skal avholde Jodi Fisher Ski Cup og det viste seg dette var eneste helg han kunne komme til Stavanger. For at flest mulig skal kunne være med i de forskjellige konkurransene valgte vi dermed å flytte Dr Oetker og Enebakk Open.
Vi beklager ulempene dette medfører for de som allerede har planlagt sommeren, men håper å se mange av dere både i Stavanger og Enebakk!

Dette synes vi er flott og sporty gjort av Enebakk!!



Norsjø Wakeboardklubb blir del av Sauherad IL

Postet av Norges Vannski- og Wakeboard Forbund den 4. Apr 2019

Norsjø Wakeboardklubb har sammen med fleridrettslagene Kjapp IL og Gvarv IL slått seg sammen til Sauherad IL  Dette skjedde 15. mars i år.

Thomas Ower vil fortsatt være leder for wakeboardgruppen, og vil også sitte i hovedstyret til Sauherad IL.

Vi ønsker tidligere Norsjø Wakeboardklubb, nå Sauherad IL, wakeboard lykke til med sammenslåingen, og vil følge med og være i kontakt med gruppen fremover for å høre hvordan ting fungerer ved å være del av et fleridrettslag.



Sammenslåing av særforbund svært sannsynlig

Postet av Norges Vannski- og Wakeboard Forbund den 1. Apr 2019

Norges Idrettsforbund (NIF) har i sitt moderniseringsprosjekt tidligere gitt uttrykk for at de ønsker samarbeid mellom særforbund.

Nå den siste uken kom Kulturdepartementet og Miljødepartementet med sterke føringer til NIF om sammenslåing av forbund, bl.a. for at idretten skal bli mer kostnadseffektiv og ikke minst miljøeffektiv.
Flere forbund vil kunne dra nytten av å samarbeide, sies det.
NIF skal også ha mottatt oversikt på hvilke forbund som skal slås sammen.

På nåværende tidspunkt vet ikke vi hva som skjer og evt. hvilke(t) forbund NVWF skal slås sammen med, men vi har hørt rykter.  Så snart vi mottar informasjon fra NIF, kommer vi til å informere våre klubber om saken.

Blir NVWF og Norges Hundekjørerforbund slått sammen?  Blir da et svært miljøbevisst forbund.
Redaksjonen har allerede mottatt forslag på navn: Norges Vannhundforbund.