2017 E&A YOUTH CHAMPIONSHIPS Dag 3:

Dagens reisebrev fra Team Captain Knut EInar Kvisla:

Hviledagen, eller i alle fall det som på papiret skulle bli en hviledag.

Vi startet dagen rolig med en frokost kl 09.45. I dag besto utvalget av loff med ost eller loff med skinke, og de som var skikkelig gærne tok faktisk både ost og skinke på samme loffskiva, med brennende blikk fra kokka i nakken da de gikk for å sette seg. Jeg er rimelig sikker på at de som tok så grådig til seg av pålegget ikke fikk kaffe, så jeg turte ikke prøve.

 Etter frokost var det nok en gang shopping som sto for tur (blir disse jentene aldri lei shopping?). De hadde hørt om en RipCurl outlet ikke så langt herfra, så vi skulle selvfølgelig dit. Vi satte derfor kursen mot Nassica, bare en 40 minutters kjøretur fra hotellet. Etter en drøy time var vi framme (er ganske sikkert en spanjol som har tatt tiden på hvor lang tid det tar å kjøre her, det er i alle fall ikke en småskvetten bygdegutt som sjelden kjører utafor Odalen), og jeg fikk enda en gang store øyne.

 Her var det jo ikke prat om en RipCurl outlet, men sikkert 90 forskjellige outlets samla i et og samme bygg. Jentene smilte fra øre til øre, og jeg tok på meg det samme bekymrede blikket jeg har hatt ganske ofte på denne turen. Til store protester prøvde jeg å avtale et møte kl. 13 for lunch, noe som i følge noen var alt for lite tid (jeg selv mener jo at 90 minutter er mer en nok på 90 butikker),  men etter å ha overbevist dem at de kom til å trenge masse næring for å saumfare alle butikkene ble de til slutt enige om at det kanskje kunne være lurt. Så forsvant de i en skummelt høy fart og ble borte. Det gikk vel en snau time før jeg fant dem i den tidligere nevnte RipCurl-sjappa (forøvrig en butikk jeg klarte å bruke noen euro i selv), og Eline var i full gang med å prøve seg gjennom hele utvalget av drakter.

Denne prøvingen tok faktisk hele 40 minutter, og det var store avgjørelser som måtte tas på det som for Eline var elendig lite tid, klokka nærmet seg 13 med stormskritt, og Nicoline og jeg satt der og venta. Da valget endelig falt og hun gikk til kassa var plutselig Nicoline borte, men etter en superkjapp leiting fant vi henne i prøverommet, og etter nye 30 minutter ble det jammen ei drakt på henne også. Nå starta utfordringa for laglederen, jeg skulle geleide jentene fra RipCurl, forbi sikkert 40 klesbutikker for å komme til mat-avdelingen. De som har prøvd det før meg uten å utstyre kvinnfolkene med skylapper veit hvor stor utfordring det kan være. Etter en del avsporinger og feilskjær kom vi omsider fram til det som viste seg å være et passende spisested.

Hvor perfekt stedet var så vi først da vi kom inn. Dette var et sted som helt tydelig et sted som satte stor pris på oss vannskiløpere, selv om de ikke sa det sånn direkte.. eller.. det kan hende de sa det, men musikken var så høy at vi endte med å sende tekstmeldinger til hverandre over bordet, for å høre hva vi sa til hverandre var umulig. Dette gikk omsider opp for servitrisa også når hun skulle ta bestillingene våre, for her hjalp det ikke engang med tegnspråk. Hun forsvant en stund og fikk lyden på et akseptabelt nivå (og godt var det, for spansk visesang på full guffe er ikke helt min greie). 

Dekoren inne på TGI Fridays var det ikke noe å si på, men å nyte synet hadde vi ikke tid til, det var jo mange butikker som ikke var utforska enda. Jeg fikk ropt etter dem på vei ut at vi måtte reise seinest kl 17.00 for å rekke TEAM CAPTAINS MEETING (det låter så utrolig mye tøffere enn lagledermøte).

Jeg var på en måte ferdig med å handle, så jeg fant en stol i en skygge og satte meg ned for å vente, og etter bare en time skjedde det utrolige. Jentene kom tuslende og var klare for å reise tilbake til hotellet. Før de rakk å ombestemme seg fikk jeg stabla dem i bilen og satte sporenstreks kursen tilbake, og vi var tilbake så tidlig at det var tid for litt avslapping før vi måtte reise til arenaen.

Etter 15 minutter banka det på døra mi, og dette var det som møtte meg : 

Noen valgte å bruke pausa på ansikts-spa, mens jeg prøvde å komme meg over sjokket av at vi var tilbake over en time før jeg hadde frykta.

Kl. 17.05 satte vi kursen mot arenaen for å få med oss de siste nyhetene og være med på lagledermøte kl. 18.00. Når vi ankom var gleden stor når vi fikk se at startlistene lå og venta på oss i hylla vår (stor stas å ha egen hylle med ”NORWAY” på). Gleden gikk ganske kjapt over i total krise da begge jentene sto oppført i U17, og laglederen måte bruke alle kunstens regler for å roe dem ned såpass at jeg kunne gå i dommertårnet og prøve å ordne opp. I dommertårnet var det nesten bare kjente fjes, og alle var blide og fornøyde, i alle fall helt til jeg kom med budskapet mitt om at jentene var oppført i feil klasse. Nå skulle det vise seg at de var faktisk påmeldt i U17 fra starten av (det blir nok en oppvask når vi kommer hjem), men etter å ha smiska lenge og vel og fortalt dommerpanelet hvor flinke og pene de er var de faktisk villige til å se bort fra den opprinnelige påmeldinga og få jentene i riktig klasse. Stor takk til Candido, Hannu og Ulf som ordna opp i dette for oss.

Etter lagledermøte og en liten time soling på arenaen var det tid for kveldsmat, og vi bestemte oss for å prøve en Italiensk restaurant vi hadde sett tidligere på dagen.

 Her var også et digert hoppeslott, men gleden ble fort til stor sorg da det viste seg at det var en øvre aldersgrense på 12 år og at man måtte ha sokker på for å få lov til å gå inn. De mente at alderen skulle de nok klare å overbevise han om (visste ikke at jentene begynnte å lyve på alderen så tidlig), men å juge på seg sokker ble verre. Det ble faktisk så dårlig stemning at jeg måtte finne på noe litt fort for å snu denne utviklinga, og redningen var ikke langt unna. Rett rundt hjørnet sto en 9D simulator (hvor mange dimensjoner kan man egentlig simulere?). 

Etter en berg- og dalbanetur var stemningen nok en gang på topp, og vi kunne få i oss en relativt god middag. 

I serien ”Eline smaker på nye ting” var det oliven som skulle testes i dag, og mye tyder på at det ikke falt helt i smak.

Kl. 22.00 var vi tilbake på hotellet og skal lade opp til konkurransedag i morgen.

Starten er 08.00, og våre jenter skal ut ved 14-15 tiden.

Det viser seg at kjekke, svenske vannskigutter også leser disse reisebrevene, så derfor har jentene gitt meg totalforbud mot å skrive noe mer om den saken.

Må også gi en takk til Per (svenske som også leser her) som har forsikra meg om at sammen skal vi klare å ha ting under kontroll.

Kan ellers nevne at hvis vi ser bort fra at vi svingte feil i et par rundkjøringer og missa en avkjørsel fra motorveien har vi ikke kjørt feil en eneste gang i dag, noe som er en stor forbedring fra de foregående dagene.