2017 E&A YOUTH CHAMPIONSHIPS Dag 9

En siste rapport fra lagleder Knut Einar Kvisla:

Hjemreisedag.

Dagen startet med en usedvanlig kjedelig hotellfrokost kl. 07.15, hvor ingen av oss egentlig spiste noe særlig. Loffskive med enten ost eller skinke har på en måte blitt litt oppbrukt. No Cup hadde nok også sett fram til denne dagen da vi skulle reise hjem, for i dag kom hun smilende med en full kopp.

Klok av skade og erfaring med navigering i innlandsspania gjorde at jeg satte avreise til flyplassen 07.50, og 08.10 var vi faktisk klare til avreise.

Turen til flyplassen gikk over all forventning, og vi tok oss tid til en usedvanlig lang sightseeing i området rund flyplassområdet før vi leverte bilen tilbake til Avis. Overleveringen foregikk uten videre dramatikk og alle var blide og fornøyde. Traskingen fra den ene enden av plassen til den andre begynte omtrent samtidig med at jentene starta å mase om mat. Det skulle vise seg at innsjekking av skibagger, som forøvrig var forhåndsbestilt, ikke skulle gå så veldig lett, og det var hektisk telefonvirksomhet en periode der. Innimellom titta dama i skranken opp på meg, smilte og prøvde å overbevise meg om at alt var i orden.

Omsider var dama enig med både seg selv og en del andre hun hadde hatt på telefonen og vi ble kvitt bagasjen. Så var det av gårde for å betale for herligheten, og det måtte selvfølgelig skje et annet sted. Dama der hadde et utmerket ordforråd på engels, og hun brukte alle ordene opp til flere ganger. ”skiwater yes?” ble repetert til det kjedsommelige, og etter 23 minutter forlangte hun 100 euro for vennligheten.

Sikkerhetskontrollen gikk over all forventning, og vi kunne begynne å tenke på noe å spise. I dag var jentene overbevis om at flyplasskylling slett ikke var like farlig som innlandskylling, og det var kyllingklubbejakt vi bega oss ut på. Nå skulle det vise seg at det var tomt for kyllingklubber, og sushi var alt for dyrt, så det endte med å spise ingenting.

Vel ombord på flyet til München skulle det endelig bli matservering, her var det sånne trekanta sandwicher som ble levert ut. Disse var visstnok ikke noe gode, og forble urørt. Når vi ankom München for flybytte, det skal også nevnes at flyet fra Madrid var en smule forsinket, var stemningen relativt laber, vi hadde dårlig tid og skulle til en annen terminal for å fly videre. Jeg prøvde meg på at de kunne kjøpe noe på et eller annet sted vi gikk forbi og ta med seg, da jeg ikke hadde filla peiling på hvor lang tid vi kom til å bruke til gaten vår. Omtrent samtidig som vi kom til et matsted oppdaga jentene ei Victoria Secret sjappe, og mat var plutselig ikke så viktig lenger. Etter litt trusetitting var det riktignok mat som sto i fokus igjen, og mens jeg var på do fikk Eline seg en matbit og Nicoline rakk å bli borte litt. Henne fant vi igjen i en butikk som solgte kofferter. Vi rakk flyet med god margin, da dette også var noen minutter forsinket, men stemningen var fortsatt ikke helt på topp. Mye kan forklares av at det var en del norsk og svensk snakk i gangen på hotellet langt etter det vi kan sanse som normal leggetid i natt. Etter en dupp og en ny sandwich var stemningen langt bedre, og vi nærmet oss Gardermoen med stormskritt. Smarte som vi var gikk vi av flyet bak, og fikk hele den norske sommeren midt i fleisen, sist vi var utendørs var det 37 grader og skyfri himmel, og nå fikk vi 12 grader og sprutregn. Velkommen hjem liksom.

Bagasjehåndteringa på Gardermoen var ikke av de kjappeste i kveld, men etter det som føltes som en evighet kom vi oss gjennom tollen og ble møtt av velkomstkomiteen.

Vi har nå reist 6070km for å delta på en av de største vannskikonkurransene som har blitt arrangert i Europa. Vi har fått enormt mye lærdom og masse erfaring, læringskurven har vært bratt.

Men dette handler jo også om mye mer en selve konkurransen. Det handler om å hente inspirasjon til videre jobbing, få nye bekjentskaper og venner. Det handler om å utvikle seg selv og det handler om å inspirere andre vannskiløpere. Her ser vi Eline hjelpe britiske Lucy Roberts med å bære utstyr etter endt hoppkvalifisering, og dette illustrerer litt hvordan vannskimiljøet i Europa er.

Jeg vil rette en stor takk til Eline og Nicoline for at jeg fikk være med dere på tur, det har vært en glede å bli så godt kjent med dere. Til foreldrene vil jeg takke for at dere turte å sende dem ut i den store verden med en relativt ukjent og skjeggete fyr, og jeg vil takke NVWF for tilliten, samt for piquetsjorter som er laget for et arktisk klima.

Og om du lurer på hvordan det gikk med skinkepakka?

Den blir sannsynligvis servert som en del av hotellfrokosten i morgen.