Italia Påsken 2019, Dag 3

Dagen i dag startet som i går, med frokost 08.30. Når vi kom i frokostsalen var Omar (den blide servitøren fra i går) borte vekk, og erstattet med ei argentinsk dame vi for enkelthetens skyld velger å kalle Berit.

Den gode toasten vi fikk i går var byttet ut med noen seige, rundstykke-lignende saker og kaffekoppene var byttet ut med espresso-kopper. Jeg turte ikke driste meg til syltetøy i youghurten i dag, men jeg fikk sneket til meg den eneste sjokolade-croissant´en som ble servert.

Etter frokost dro vi avstet til Lake Palas, og hele gjengen rakk faktisk en rolig runde til fots rundt sjøen før treninga startet.

Deretter var det vannski som sto for tur. Alle fikk en runde på vannet, for deretter å ta en runde til. De fleste begynner å kjenne litt på stølheten i kroppen, så noen valgte å kaste inn håndkleet etter to runder, men de fleste beit tenna sammen og tok en runde nr. 3 også. Kan vel i denne sammenheng også nevne at teiping av hender har for mange blitt et relativt stort tema i løpet av dagen i dag.

Gjengen spiller fortsatt bordtennis og benytter ventetiden aktivt til å aktivere seg selv og andre, og de har et samhold og en lag-ånd som gjør meg både varm om hjertet og litt rørt.

I løpet av mange timer skjer det jo også litt ting som er utenom det vanlige, og med flere ungdommer samlet på et sted kan man ikke forvente annet en at det er en krise eller to som må håndteres. 

Den største krisa i dag var den nok denne karen som sto for. Husker ikke hva han heter, en han er superglad i å leke. Han kommer til stadighet med en ball eller en pinne og pirker borti alle som ikke demonstrativt snur ryggen til. 

Nå har det seg slik at Alfred (synes han fortjener et navn) har beinhinnebetennelse, og derfor har lekeforbud. Han skjønner det nok ikke helt selv, og blir litt grinete ved at ingen vil kaste hverken pinne eller ball. Dette viste han ganske greit til Sondre ved å tisse litt i bagen hans, noe som i og for seg er en ganske passende straff for leke-nekt, i alle fall i Alfred sitt hode.

 Sondre ble litt lei seg, men etter noen minutters furting gikk det egentlig over. Han kom på at både bagen, shortsen og jakka tilhører Marius, så da gjorde det egentlig ikke noe at Alfred valgte å hevne seg litt.

Etter vannski var det shopping som sto for tur.

Et lite steinkast unna der vi holder til er det en sånn Outlet med relativt grei størrelse, og gutta fikk handla både sko, caps og underbukser. Om jentene handla noe mer en godis er jeg usikker på. 

Avtalen var at vi skulle møtes ved bilen 20.00 for retur til landsbyen jeg aldri klarer å huske navnet på, men 19.45 satt alle klare i bilen, så da så jeg på en måte ingen grunn til å stå der lenger. 

Vel tilbake på hotellet var Manne det man kan kalle fra seg av sult, så det ble to minutter til do og annet presserende før vi måtte løpe av gårde til et helt annet mat-sted en der vi var i går. Denne gangen skulle det vise seg at det var hvite duker på bordet og alt annet en amerikansk-inspirert.

Her var det menyer på sånn ekstrem-italiensk, og selv de 70 dagene med selvstudie i det italienske språket som Nicolai har skrytt på seg ble satt på en prøve. De fleste valgte en trygg løsning med pizza Margherita, mens andre igjen var litt mer dristige. 

Nicolai og Nicoline endte opp med fritert blekksprut, mens Nora stakkar bestilte en pizza med noe som lignet mistenkelig på ansjos. 

Nå har det seg sånn at Nora er ikke spesielt glad i ansjos, og at noen minte henne på hva den ansjosen kanskje hadde spist til frokost, og hva det kornet som var brukt til melet i pizzadeigen var gjødslet med hjalp ikke stort. Hu stakkars dama som serverte oss misforsto hele situasjonen og tenkte hun sleit med å skjære opp, ettersom hun i 15 minutter hadde sittet med kniven på det samme stedet, så hun dukket opp med et sånn pizza-hjul og delte den opp i småbiter for henne. Nå er det ikke sånn at ansjosen ble borte av den grunn, så det hele endte med at hun fikk med hele smøreriet hjem i en pizzaeske.

Eline prøvde seg i dag på en fritert mini-blekksprut, noe som visstnok smakte mye bedre en hun fryktet.

Nå har jeg akkurat vært og jaget guttene ut av jenterommet, og nøyaktig to minutter etter at jeg var tilbake på eget rom listet de seg tilbake, like stille som en flokk flodhester på tjuveritokt på Glasmagasinet, så da måtte jeg ta en tur til. 

Knut Einar