Italia påsken 2019 – dag 5.

Som vi ser av bildet, så hadde Omar virkelig overgått seg selv i dag. Kaffekoppen var av type stor, og seige rundstykker var byttet ut med deilige bagetter.

Vi ankom Lake Palas akkurat på klokkeslettet 09.33, men på morgentrimmen (forøvrig organisert av undertegnede) begynner det å bli litt frafall. Vi starta med at alle var med på en runde i valgfritt tempo rundt sjøen. I dag var vi 5 inkludert meg, noe som tilsier 50% frafall på fire dager. 

Når jeg først er inne på turen rundt sjøen, så kom jeg på at på den ene langsida av sjøen er det en ganske stor plen, en sånn en som samler masse morgendugg så alle blir kliss våte på beina (det er kanskje noe av forklaringa på det store frafallet). Jeg har i grunn bare sett på det området som enormt mye gress som må klippes, men plutselig i dag landa det et fly der. Ut kom en godt voksen mann uten et eneste hårstrå på hodet, men med ei slalåmski under armen. Han sneik i køen, tok en tur, så forsvant han opp i det blå igjen. 

Etter denne opplevelsen ser jeg at de fleste vannski-arenaer hjemme har et forbedringspotensiale, og jeg regner med at til NM vil Lima-sjøen stå klar i versjon 2.0.

Jeg har tidligere nevnt at samholdet i gruppa er usedvanlig bra, og det minner til tider om det vi er vant til å se hos sjimpansene i Kristiansand dyrepark.

Hele uka har jeg også blitt veldig fasinert av storbonden i området.

Dette her er tålmodigheten selv. Han driver såpass med jord at den gjennomsnittlige bonde i Norge hadde kjørt på med minst 4,5 millioner kroner i utstyr, men han her klarer seg med det han kjøpte på avbetaling sånn rundt slutten av 60-tallet. Her driver han å gjødsler, og han tømmer sprederen sin på ca. 13 minutter, hvorpå han bruker 34 minutter på å reise et eller annet sted for å fylle den. Kan også nevne at han kjører rundt kun iført tresko (uten sokker), snekkerbukse og stråhatt.

Båten har hele uka vært litt kranglete, og i dag trådde undertegnede til med en spiss skrutrekker samt en hviskende trussel til båten om at den kom til å bli bytta ut med en Malibu om den ikke skjerpa seg, og da tok den seg jammen sammen. Trodde vi.

Den gikk helt fint frem til det bare var Eline og Nicolai igjen som skulle ta siste turen, men da glimta jammen båten til med en helt ny feil som ingen hadde klart å forutse at en båt kunne tenke ut helt på egenhånd. Utspekulert liten sak det der. 

Før jeg fortsetter, så må jeg nesten fortelle litt om forholdene her nede. Vi bor på et sted som har hotell, båt og slalåmbane, og så trener vi på et annet sted som har hotell, båt og slalåmbane. Avstanden mellom de to stedene er ca. 10 minutter om du kommer fra Scandinavia, men de lokale kan ikke skjønne at vi klarer å bruke mer en 4 minutter på den turen. Han som driver stedet der vi trener er både bror og far til han som driver hotellet der vi ikke trener. Det ble også nevnt noe om en svigermor, svigerfar og svigerbror, samt at det tidvis er en del damer innom som helt tydelig har noen familibånd til han som er bror til sin egen far eller hvordan det nå var. Jeg tror muligens det Italienske språket har forvirra meg litt, men håper jeg har fått det meste noenlunde rett.

Resultatet ble i alle fall at lillebroren til storebroren til han som driver stedet der vi trener, flytta resten av treninga til der vi bor. Ryktene sier at båten der vi normalt sett trener fortsatt er ikke har tatt seg sammen, så da skal faren til broren til lillebroren ta med seg båten fra der vi bor til der vi trener i morgen. 

Når vi skulle ha middag i dag, så var ønsket fra ungdommene at vi skulle spise et sted som lå litt langt unna der vi bor, sånn at vi kunne ha litt allsang i bussen. De mener altså at det har blitt alt for lite bilkjøring hittil denne uka. Jeg er jo som kjent glad i å kjøre bil, og ikke sier jeg neitakk til litt allsang heller, så jeg tok utfordringen på strak arm. Som vanlig søkte jeg råd hos Google, og fikk all den hjelp jeg kunne forvente å få.

Vi havna oppe i en fjell-landsby, og jeg fikk mine tvil ettersom gatene ble trangere og husene ble mer og mer falleferdige. Jeg begynte etter hvert å forstå hvorfor hu dama hos leiebilfirmaet anbefalte meg en Fiat 500. Etter at jeg egentlig hadde gitt opp og ungdommene i bussen bare satt og måpte rundt seg, sådukka det plutselig opp et herskapshus som skulle vise seg å inneholde hele tre etasjer med restaurant.

Her skulle alle unntatt Nicolai ha pizza. Han ente opp med låret til ei gås.

Det har blitt kommentert at det i gårsdagens reisebrev ble glemt at Eline skulle smake på nye ting, og til dere som har kommentert det: Dere har helt rett, jeg glemte det. Som et plaster på såret skal dere få både dagens og gårsdagens smaking nå.

Denne gangen var det en form for sopp som var stekt i olivenolje som skulle fortæres. Det startet med at det ikke var så ille, men plutselig slo ettersmaken til, og det resulterte i bildet dere ser ovenfor.

I kveld var det en sjokolade-is med en karamellsaus som slett ikke falt i smak. Her kan man jo si at skuffelsen ble rimelig stor, for dette var jo noe Eline selv forventa at skulle være veldig godt.

Et annet tema under middagen var hvorfor alle de med lyst hår har endt opp med hår som er mer grønt en blondt. Den positive siden er at et par av jentene og Petter kommer hjem som det Italienske flagget, rød nese, hvit mage og grønt hår.

Det bør vel også nevnes at når Nora skulle lukke skyvedøra på bilen, så klarte hun kunststykket å dette ut av setet (Petter hjalp nok muligens til litt) og smelle igjen døra over sitt eget bein. Hun ble liggende på gulvet i bilen og hikste, og vi andre ble litt småredde for hvor store skadene egentlig var, men når alt kom til alt var det bare pustebesvær på grunn av en stor mengde latter som måtte ut.

Dette er den tidligste kvelden vi har hatt så langt, og jeg kan høre ungdommene har samlet seg på verandaen til jentene for å nyte sommerkvelden med nok en allsang, denne gangen «Weare the champions» med Queen her på Il Porticciolo.

Knut Einar