Siste reisebrev fra Nordisk i Finland

Postet av Heidi Marie Brenna den 23. Jul 2018

Scandinavian Youth Championship 2018, dag 5.

 

I dag gjensto kun en kort transportetappe før vi var tilbake på Siap, og hva kan vel skje når man sitter 5-6 timer i en bil gjennom Sverige? Ikke så mye skulle det vise seg. 

Dagen startet tidlig, båten skulle legge til kai 06.30. Det var i går kveld stor forvirring om det var svensk eller finsk tid vi skulle bruke, men konklusjonen ble at i verste fall endte vi opp med å stå opp en time for tidlig. Jeg og min lugar-kompis Lars (som forøvrig lager ganske mange lyder i søvne) ble enige om at vi satsa på svensk tid, det verste som kunne hende var jo at det kom noe renholdspersonell og dro oss ut av sengene. Det skulle vise seg at vi hadde helt rett i våre antagelser, og da klokka ringte 05.45 hadde vi tid til både dusj og en spasertur rundt på båten. Da klokka var 06.15 og båten var nær ved å legge til i Stockholm, gikk det opp for meg at jeg ikke hadde sett noen av de andre enda. 

Nå var det slik at alle de andre bodde to etasjer under oss, så jeg rusla ned og banka på et par dører. Den første gikk opp med en gang, og Alexander titta ut i dørgløtten. Makan til mårras-glad fyr har jeg aldri møtt før, han smilte omtrent som om han skulle vært uthvilt. Nå skulle det vise seg at der var nesten alle våkne, bortsett fra Trym som de bare hadde vekket 5 ganger.

Neste lugar jeg banka på var hos Monica. Hun hadde bestemt seg for å hverken følge svensk eller finsk tid, men hadde funnet opp sin helt egen tidssone, og i følge den skulle vi ikke være i land på flere timer enda. Når jeg fikk forklart hvordan vi lå an, og det ble bekreftet ved at en rengjøringsfyr sto og titta meg over skuldra og ville inn gikk det opp for henne at vi faktisk var ved land, og hun fikk det litt småtravelt med å vekke Eline og Nicoline.

På det siste gutterommet var det lite smil å se etter 2 minutter hard dundring på døra, men også der fikk de svingt seg rundt da den samme fyren, som var anstendig nok til å vente litt med jenterommet, begynte å hale og dra i lakenet som Sondre fortsatt lå på.

På dette tidspunktet var jeg nødt til å løpe til bussen, og jeg rakk akkurat å sette nøkkelen i tenninga før bussen foran meg begynte å kjøre. Denne gangen fikk jeg faktisk lov til å stå sammen med de store bussene, for i Finnland var de ikke i tvil om at det faktisk var en buss jeg kjørte. For å ikke kjøre meg bort igjen hengte jeg meg på bussen foran, og regna med at han foran meg skulle lose meg inn på riktig sted for å plukke opp resten av gjengen. Planen viste seg i utgangspunktet å fungere utmerket, men det jeg hadde glemt å ta med i beregningen var de svenske havnearbeiderne. I det jeg skulle svinge inn på buss-området sto han der, samme fyren som da vi dro, og han hadde ingen planer om å slippe meg gjennom den bommen, for der var det bare busser som skulle inn. Jeg forklarte så godt jeg kunne at det var en buss, og at den fraktet passasjerer som kom ut av den store båten jeg selv kom kjørende ut fra. Dette var en forklaring han ikke kunne godta, og jeg måtte fram med papirene jeg hadde fått fra fergeselskapet, og først da innså han at det faktisk var en buss han sto og så på. Akkurat da han sa jeg kunne kjøre inn gikk ble den automatiske bommen lukket, noe den visstnok gjorde da alle bussene var inne, og det faktum at alle ikke var inne kunne ikke han gjøre noe med, han hadde ikke myndighet til å åpne den igjen.

På det tidspunktet var jeg så oppgitt at jeg parkerte bussen akkurat der den sto, og gikk for å finne de andre, og overraskende nok fant jeg dem akkurat der de skulle være.

Da vi kom tilbake til bussen hadde The Stalheims med bobilen funnet bussen, og det var på tide å ta farvel med Kaja, Marius og Sondre. De skal visst videre på noe som kalles familieferie.

Det skulle vise seg å bli en tårevåt avskjed da Marius måtte levere fra seg den røde landslagsgenseren, noe jeg egentlig kan skjønne, jeg har også blitt veldig glad i den.

 Det ble også verdens lengste gruppeklem, den varte i flere minutter, før vi kunne sette oss i bussen og ta fatt på den siste delen av reisen.

 

  

Her vil jeg rette oppmerksomheten litt til de pallegaflene vi ser nede i hjørnet. I enden av de sitter det en truck, og denne trucken kom kjørende mens vi sto der pent oppstilt i den formasjonen som kalles enten flokk eller klynge. Jeg selv fikk øye på den da jeg snudde meg og fikk hoppa over gaflene, mens Lars ble dytta litt i bak-leggen før han fant det for godt å flytte seg. Resten av gjengen løp til alle kanter for å unngå å bli overkjørt.

Vel inne i bussen begynte Monica straks å dele ut brødskiver og bananer til alle, om de ville eller ikke. De som hadde rukket å sovne ble vekket og foret. Etter mat-seansen ble det ganske stille, og mesteparten fant det for godt å ta en liten blund. Da det hadde vært stille i nøyaktig 26 minutter ble alle vekket og tilbudt en ny runde med mat.

De neste milene var det noen spede forsøk på allsang fra bakerste benk, men stemmene var merkelig svake, og det tok ikke lang tid før alt vi hørte var snorkelyder. Nå som vi hadde kommet ut av «De 1000 sjøers land» var det på nytt en del innsjøer, og Lars var i gang med å planlegge vannskibaner igjen.

Litt utenfor Stockholm fant han den perfekte sjøen, og overraskelsen ble stor da det allerede lå ei slalåmbane klar. Her var det jo bare å begynne, trengte ikke en gang å lage bane først. Mer perfekt vannskivann var det visst ikke mulig å finne.

Ungdommene hadde hele turen mast om noe som heter «Maccærn», men frøken banan og grovbrød har på en måte overhørt all prat om usunn mat. I dag hadde hun imidlertid bestemt seg for at når konkurransen var ferdig var det tid for litt junk-food, og vi stoppet på MAX-burgerrestaurant. Hvordan de kan tillate seg å kalle slike restauranter for akkurat restauranter er noe jeg ikke helt kan skjønne, for meg er det fortsatt ei burger-sjappe med sitteplasser.


Man kan vel si at gleden var stor når de våkna til liv og oppdaga hvor vi faktisk var. Her ble det fråtset i alt som er usunt, og etter denne stoppen ble det faktisk litt mer fart i folka.

Når vi var i gang igjen hadde Alexander bestemt seg for å ta grep om musikken, for fra bakerste benk begynte det å hviskes om Fresh prince i Bel Air, så han var kjapp med å koble telefonen sin til bilens pop-anlegg, og ut fra høyttalerne strømmet det plutselig lyd som inneholdt både trekkspill og fele, og tekster som ble sunget på en dialekt vi fra indre-østland sliter litt med å forstå.

Etter 8 timer på veien svingte vi inn mot Siap, og akkurat her følte jeg samme følelsen som våre gamle polfarere må ha følt når de vendte hjem etter en vellykket polferd. Vår tur hadde jo vært lang og farefull, vi hadde krysset både hav og land og trosset både vær og vind. Jeg så for meg et folkehav av en velkomstkomite med hornmusikk og norske flagg. Nå skulle det vise seg at de eneste flaggene som var oppe var de vimplene som alltid henger der, og velkomstkomiteen besto av et par foreldre som sto der og skravla, men de titta da i alle fall opp da vi kom kjørende.

Nå var det tid for avskjed, for når alt kommer til alt var det jo kun jeg selv som var ved reisens ende, alle de andre skulle videre til sine respektive hjemplasser.

 

Alexander og Vemund i en varm avskjedsklem.

  

 

Kjære Nickolai, Tuva, Kaja, Eline, Trym, Pernille, Alexander, Vemund, Nicoline, Petter, Sondre, Marius og Veline.

Tusen takk for denne gang, dere er en utrolig herlig gjeng å reise på tur med.

Dere gir så mye av dere selv, og dere støtter hverandre på en helt unik måte. Jeg får muligheten til å dele både gleder og sorger med hver og en av dere, og dere lærer meg utrolig mye nytt og moro. Kan blant annet nevne kukosing, det var noe jeg aldri hadde hørt om før. Jeg ser et ekstremt godt og sterkt samhold i laget, og kanskje har vi fått se en spirende romanse også? Jeg vil også takke for mange gode lattere, og jammen skal jeg takke for alle de gangene dere gjør meg stressa, redd og frustrert også. Jeg er glad i dere alle.

Videre vil jeg rette oppmerksomheten over til Monica Knapkøien og Lars Ødegårdstuen, Monica har figurert som min assistent, og Lars har igjen vært hennes assistent (noe jeg vil tro er daglig kost for Lars). Uten dere hadde ikke dette mesterskapet vært mulig å gjennomføre. Dere gir av dere selv døgnet rundt, og stiller opp for alle som måtte trenge det. Dere er herlige mennesker som jeg håper å kunne samarbeide mye med i årene fremover.

Til de norske dommerne, Heidi Brenna og Thor Arne Jacobsen (og litt Hjalle, han er nesten å regne som norsk dommer) vil jeg si: For en jobb dere gjør! Her reiser dere til det som føltes som Langtvekkistan og må jobbe døgnskift på dugnad under omstendigheter som ville fått enhver annen til å pakke sammen og reise hjem. Uten dere er jeg ikke sikker på om vi hadde fått en eneste løper til start under de omstendighetene vi møtte i helgen.

Så over til foreldrene som var sammen med oss i helgen. Monica og Geir Stalheim og Kjetil «ikke Petter» Wigdell. Dere gjør en kjempejobb med å støtte oss lagledere når det stormer som verst rundt oss (eller... hvor var dere egentlig da vi prøvde å redde stompene under stormen?). Dere er alltid parat til å ta i et tak, og det gleder et gammelt vannski-hjerte å se hvordan dere støtter opp om idretten og om ungdommene våre.

Jeg vil også rette en takk til Norges vannski- og wakeboard forbund for den tillitten dere gir meg. Dere skal også ha en stor klem for de fine klærne vi fikk med oss på tur, det bygger en enorm lag-følelse, og vi har alle hatt på oss landslagsklær til enhver tid under hele turen. Jeg er sikker på at jeg prater for hele laget når jeg sier at de bæres med stolthet. Jeg selv er kry som en hane når jeg og resten av gjengen går med NVWF-logo på brystet og TEAM NORWAY på ryggen.

Så til dere foreldrene som lar meg låne barna deres, og ta dem med ut på tur: Takk skal dere ha. Jeg håper og tror at vi denne gangen har klart å gi dere et innblikk i hva vi gjør, at dere har fått den informasjonen dere trenger, og at dere har klart å holde roen når angsten for hvordan de håpefulle har det dukker opp.

 

Your Team Captain

 

Knut Einar



PS: Hadde vært fint om en av dere kunne informert meg på et litt tidligere tidspunkt at det kun skal brukes to N´er i Finland.




Kommentarer

0 Kommentar

Logg inn for å skrive en kommentar.

Powered by: Bloc