Norges Vannski- og Wakeboard Forbund

Norges Vannski- og Wakeboard Forbund

Dag 3 i Finland

Postet av Norges Vannski- og Wakeboard Forbund den 22. Jul 2018

Scandinavian Youth Championship 2018, dag 3.

 

I dag skulle være den første konkurransedagen, og vi startet den grytidlig. Allerede kl. 06.30 var avtalen å møtes til frokost. Frokosten var av det enklere slaget, og vi kunne velge mellom brødskive med ost eller brødskive med saunarøkt skinke.


Bilde av det de på finske campingplasser kalles frokost-buffet.

 

De som var skikkelig dristige prøvde seg på både ost og skinke på samme brødskiva, noe som førte til noen stygge skråblikk fra dama som jobber her på campingen. Nå skal det også sies at saunarøkt skinke ikke faller så enormt godt i smak hos en del av oss, dette gjelder også undertegnede. Jeg har en teori om at her har en gjeng feite finner sittet og klasket seg på ryggen med skinkeskivene i saunaen mens de har sunget gamle finske skillingsviser i vodkafylla. Med denne tanken i bakhodet ble det ganske tungt å tygge etter hvert (jada, du gjetter riktig, jeg tok begge deler). Mye tydet på at dette er ikke stedet hvor man tar til seg pålegg for så å legge det til side etterpå, så i et ubevoktet øyeblikk klarte jeg å smugle skinkeskivene ned i lomma på hettegenseren. Jeg var faktisk ganske fornøyd med meg selv over denne tryllekunsten. Gleden var ikke like stor da jeg utpå dagen fant igjen skinkeskivene i lomma etter at genseren hadde ligget en dag i sola.

 

Vel fremme på arenaen begynte konkurransen bare 35 minutter etter oppsatt tid. Jeg skal ikke ramse opp resultatene her, det finnes andre fora for de som er interessert i den slags, men jeg skal nevne at 1. runde i slalåm innehold for vår del mange bra resultater, noen personlige rekorder og noen som kanskje ikke følte at de fikk vist helt hva de kunne.

 

Etter slalåm var det det endelig duket for å teste Zetor-dassen, og de var noe jeg hadde sett fram til. Russisk ingeniørkunst på sitt beste.

 

 

Ikke nok med at den var utstyrt med gjennomsiktig do-lokk med delfiner på, de hadde også laget en helt genial gulvløsning. Her er det jo ikke en gang nødvendig å prøve å treffe doen. Alt i alt viste det seg at bortsett fra do-lokket og rista i gulvet var det innvendig en ekstremt ordinær utedass både når det gjaldt lukta og utforming av båsene.

 

Deretter var det duket for trick, og her gleder det meg å fortelle at samtlige av våre løpere kjørte opp mot det beste de kan. Alle kjørte gode resultater, og var strålende fornøyd med egne prestasjoner i trick-konkurransen.

 

Som lagleder må man regne med å løse opp i en del floker, noen store og noen små. Ungdommen er heller ikke alltid like flinke til å tenke fremover i tid, og ofte kommer de med problemene et par minutter etter at de burde vært løst.

Når det var to løpere igjen før Pernille skulle ut for sin første runde i trick kommer hun litt slukøret bort og forteller: «Jeg har egentlig ikke noen plan for hva jeg skal bruke 2.runet mitt til jeg, alle trickene mine blir på en måte brukt opp på første...hva synes du jeg skal gjøre?»

Nå fungerer jo dette sånn at det å trene inn nye trick til et helt run tar litt mer tid en et par minutter, og jeg sto allerede med et bein i båten på tur ut for å være med Petter på sin trick-runde, så oppgaven med å lære trick på 2 minutter ble overlatt til lagledereassistentassitenten Lars.

 

Når jeg kom inn på brygga igjen møtte jeg en smørblid Pernille som kunne fortelle meg at planen var klar: Det skulle bli toe-hold i 2.run.

Jeg måtte jo spørre om hun hadde prøvd før, noe hun kunne bekrefte at: «Nei, det har jeg aldri gjort før, men det ser jo proft ut da, så kan jeg heller late som jeg er skikkelig uheldig og tryner på første tricket».  Jeg kan videre fortelle at planen fungerte utmerket. Hvor profesjonelt fallet faktisk så ut vil vel de lærde strides om, men fall på første trick ble det.

 

Så var det duket for hopp, det som etter planen var dagens siste øvelse.

Her gikk også alt på skinner, og ballet ble for vår del innledet av Kaja Stalheim, som forøvrig er yngsteperson på laget og førstereisejente når det gjelder mesterskap. En etter en leverte de resultater litt under, akkurat på, litt over og i noen tilfeller langt over tidligere oppnådde resultater.

Jeg skreiv at alt gikk på skinner, og det er selvfølgelig en løgn, alt går jo som dere sikkert skjønner ikke helt på skinner når vi er på tur, og denne gangen begynte utfordringene når Sondre (forøvrig en av brødrene til Kaja) skulle gjøre sine tre hopp. Første hopp gikk bra, og andre hopp gikk enda bedre. Så åpnet himmelen seg.

 


 

Her prater vi ikke akkurat om noe dusk-regn, men himmelen åpna seg på en sånn måte at jeg ikke på noen måte lenger tviler på at fortellingen om Noahs-ark faktisk kan ha noe for seg. I løpet av sekunder var den knusktørre arenaen forvandlet til et gjørmebad, og knusktørre løpere og funksjonærer ble forvandlet til noe som mest ligna på drukna kloakkrotter. Her snakker vi ikke om regndråper, men om tykke vannstråler. Lyn og torden om hverandre og egentlig totalt kaos.

 

Her ble virkelig det nyinnkjøpte landslagsregntøyet vi har blitt utstyrt med testa seg, og tilbakemeldingene er at det ikke virker spesielt bra.

 

Undertegnede fant på en måte ikke igjen sin egen jakke, og endte med å bruke hettegenseren som regntøy, noe som skulle vise seg å ikke være nevneverdig mye dårligere en regnjakkene. Nå skal det sies at jakka dukka opp utpå kvelden da Lars ikke hadde bruk for den lenger.

 

Her var det bare å redde det som reddes kunne, og det ble en del kaos med å samle inn utstyr før vi kunne samles i bussen.

 

Når hele gjengen var samlet i bilen ble det Thunderstruck på det integrerte pop-anlegget og en så høy allsang at noen forbipasserende som hadde dristet seg ut i uværet ble stående og måpe.

 

Det skal nevnes at klokka nå hadde passert 17, og vi var slitne etter en lang dag og sulten begynte å melde seg hos de fleste. Vi fikk etter en times tid melding fra juryen om at vi kunne reise, men maks bli borte i en time. Det å fore 16 personer med varm-mat i løpet av en time når 20 av minuttene må brukes til transport er en utfordring vi ikke tok på strak arm, så vi tok en tur på butikken og handla litt krise-mat før vi returnerte til arenaen en halv time før avtalt tid. Da var vi etterlyst. Lagledermøte var allerede godt i gang da Monica og undertegnede kom heseblesende fram en halv time før avtalt tid.

 

Været hadde nå blitt ganske bra og regnet var på en måte litt fraværende og klokka var 18.30 da overdommer først kom med kveldens mest innlysende opplysning: «Vi fortsetter hopp runde en».  Etter denne opplysningen kom en ikke fullt så innlysende opplysning. «Deretter skal vi kjøre slalåm runde 2.»

Her sto altså mannen og sa at vi skulle kjøre tre timer slalåm etter at hopp runde 1 var ferdig, og det forteller han oss når vi alt har vært på arenaen i snart 12 timer. Ok, overdommers ord er nesten alltid en lov, så slik skulle det bli.

 

Mat begynte å bli prekært, så Monica og ikke-Petter (jeg har hele helga kalt pappaen til Petter Wigdel (Kjetil) for Petter, så for å skille dem har jeg endt opp med Petter og ikke-Petter) ble sendt ut for å handle inn Pizza til hele gjengen.

 

Hopp ble fullført og slalåm runde to ble satt i gang ca. 20.00. Slitne etter en lang dag vil jeg si at resultatene ble bra og omtrent som forventet.

 

Nicolai var en av de som var meget fornøyd etter 2.runde.

 

Nå skulle det vise seg, til overdommers store overraskelse, at det også i Finnland blir mørkt om kvelden, så etter at U21-damer var ferdig ble det stopp igjen, da dommerne ikke lenger kunne se bøyene lenger, så våre U21-herrer skal kjøre i morgen tidlig kl. 07.30.


I klynge: Alexander med dame 1, dame 2, dame 3 og dame 4.

 

Det blir mange timer venting på en slik dag, og det imponerer meg stadig over hvordan disse ungdommene holder motet oppe og backer hverandre opp. Nå skal det sies at ofte er det allsang i klynge som er noe som gir stor motivasjon for de unge og stor hodepine for de litt eldre unge.

 

Mens slalåmen gikk ble også pizzaen levert på tribunene. Her kunne Monica fortelle at de hadde vært innom tre pizza-sjapper før de fant en de følte de kunne stole på. Den første de kom til var det bare asiat-inspirert pizza, noe som nødvendigvis er superskummelt for alle oss som bor nord for Sinsen. Sjappe nummer to ble drevet av en fyr med innvandrerbakgrunn som ikke kunne engelsk, og i henhold til Monica var han ikke spesielt god på Finsk heller, så det å bestille cøliaki-pizza ble alt for skummelt. Her vil jeg bare skyte inn en ting til deg Monica om du skulle slumpe til å lese dette: Du snakker ikke et ord finsk.

 

Resultatet av pizza-jakten ble forøvrig meget bra.

 

Jeg må dessverre melde at både serien «Eline smaker på nye ting» og «Lars spiser ting han liker» utgår i dag, da det skulle vise seg at Eline hadde smakt Pizza før og Lars egentlig ikke er så begeistra for denne lefsa med ost og skinke på.

 

Av andre ting som har skjedd i dag bør det vel nevnes at Eline klarte det kunststykket å klemme sitt eget hode i skyvedøra på bussen når hun selv skulle lukke den, bra jobba Eline.

 

Vi ankom campingen ca. 23.05 og var egentlig veldig klare for å ta kvelden hele gjengen, da frokost i morgen serveres allerede 06.15, men alle måtte nedom og høre litt på karaoke-festen som i skrivende stund foregår i matsalen her. Jeg trodde det vi hørte på åpningsbanketten i går var ille, men etter å ha hørt en gjeng småfulle skogfinner synge gamle, finske viser er jeg ikke sikker på om det var underholdningen i går eller i dag som stikker av med seieren.

 

Så til sist en litt trist ting:


Dette er dessverre alt som er igjen av NVWF-teltet etter dagens storm.

 

Knut Einar

 




Kommentarer

0 Kommentar

Logg inn for å skrive en kommentar.

Levert av IdrettenOnline