Italia Påsken 2019 – Dag 8 – Hjemreise

I dag var dagen ingen hadde sett fram til. Dagen startet med en siste frokost servert av Omar kl. 08.00, og den avtalte avreisen 09.00 ble gjennomført 08.50. Dette skyldes nok delvis at gutta begynte å pakke allerede i natt, og det gikk på ingen måte stille for seg. Det var omtrent når jeg var ute i bare underbuksa og fortalte dem at de kanskje lagde litt mye lyd at Sondre ville finne ut hvem som var sterkest av han selv og ei bagasjevekt. Sondre vant.

Gjengen pakka bilen selv, og når vi satte kursen mot Malpensaligna vi mest på en gjeng polakker på smugletur på en skogsvei langt inne på Finnskogen.

Langt bak i haugen av bager og kofferter kunne jeg høre en hissig diskusjon som gikk på plasseringen i gokart som ble publisert i gårsdagens brev. De påsto hardnakket at Manne slett ikke hadde kommet på 2. plass. Resultatet nå er at neste samling må holdes på et sted der det er gokartbane med tid-tagning, slik at vi får avgjort dette en gang for alle. 

Turen til Malpenso gikk over all forventning, og på null komma niks var bilen levert. Når jeg skulle levere nøkkelen ble det hele egentlig litt komisk. Jeg åpna døra til brakka, og den samme dama som jeg snakka med sist titta opp fra noen papirer, rødmer, hiver seg rundt og løper ut bakdøra. Så står jeg der aleine noen minutter før det kommer ei diger og morsk ei ut og tar i mot nøklene. 

Når vi tråkla oss gjennom flyplassen slo det meg at Nicolai stadig blir seende ut som et pakk-esel hver gang vi forflytter oss. Jeg har aldri opplevd noen som har så mye «kjekt å ha» med seg på tur. Uansett hva vi må ha hatt bruk for på tur, så har han det enten i bagen, den andre bagen, i skibagen, i dronebagen eller i veska. Alt han ikke får plassert i bag, det har han holdt orden på både i plastposer og søppelsekker. Rett før innsjekking var det derimot en aldri så liten krise, for da var det en høyttaler som ikke lå på sin faste plass i lokket på skulderveska, men denne dukka heldigvis opp i en av bagene. 

Jeg nevnte at ting hadde gått utrolig fort helt fra vi sto opp til vi kom fram til innsjekkinga, men der stoppa alt av effektivitet, og vi var tilbake i Italiensk tempo. Jeg klarer ikke å fatte at det er mulig å bruke så lang tid som de damene som styrte innsjekkinga der. 

Jeg må spole litt tilbake, for vi var faktisk de første som kom fram til innsjekking i dag, og vi lagde en liten kø for oss selv, og tenkte at de som kom etter oss ville stille seg pent i rekke bak oss. Det gjorde de derimot ikke, og når hu dama bak disken, 17 minutter for seint, bestemte seg for å begynne å gjøre den jobben hun var satt til, hadde vi på en eller annen måte havna bakerst i køen. Etter en runde med den mest profesjonelle snikinga som noen gang har blitt gjennomført var vi plutselig fremst i køen igjen.

Mens vi sto og venta (i over en time) kom det plutselig en liten pjokk krabbende bort til oss.

Av de 250 menneskene som var i den køen var det liksom oss han ville henge med. Det skulle etterhvert vise seg at denne fyren er nevøen til Øystein Barhaughøgda, en gammel vannski-traver, så hvilket miljø han skulle oppsøke ligger nok i blodet.

Etter innsjekking var det jo sikkerhetskontroll som sto for tur, men jentene skulle selvfølgelig på do først. Gutta gikk foran inn i sikkerhetskontrollen, mens jeg venta på jentene. Ut kom de, og vi satte kursen etter gutta. Eline og Nicoline foran, med meg og Emma bak. Etter å ha gått en stund utbryter Emma: «Pappa, telefonene min ligger igjen på do den». Så da var det å bråsnu og gå tilbake. Jeg ringte opp telefonen, og etter en stund var det ei som svarte: «Hello, I´m from Haugesund, I found your phone in toilet», og jeg svarte: «Good, I´m from Skarnes and is waiting for you right outside the toilet door. And if you are from Haugesund and I am from Skarnes, maybe we could speek Norwegian? 

Hun svarte selvfølgelig høflig på engelsk at det kunne vi, og det hele ble avsluttet med masse «Thank you» i begge retninger. Hvorfor hun takka oss så veldig skjønner jeg ikke helt.

Det var omtrent nå jeg kom på at Eline og Nicoline var ute og vandra på egenhånd, og det gikk omtrent som jeg frykta. Gutta som allerede var i sikkerhetskontrollen hadde sist sett dem i køen for USA og Irak, og de påsto selv at de hadde prøvd å både vinke og rope, men jeg tror nok helst de ville sett på det som utrolig morsomt om de hadde havna på den andre siden av kloden. Uansett, vel gjennom sikkerhetskontrollen dukka de opp, og gjengen var igjen samlet.

Tiden for innsjekking var nå 10 minutter unna, og vi hadde ingen anelse om hvor langt det var å gå til gaten, så da forsvant Eline og Petter inn på Starbucks.

På dette tidspunktet bedyret Sondre, Nicolai og Nicoline at de hadde absolutt ingen planer om å miste flyet for en kopp kaffe, så det ble til at de fortsatte, så ble Emma og jeg igjen og ventet. Det var langt å gå, og det var på ingen måte kø for å komme inn på flyet. Fordelen var jo selvfølgelig at ventetiden ble relativt kort fra vi satte oss, til flyet var i lufta.

Vel fremme på Gardemoen ble det derimot venting.

Det tok utrolig lang tid før det i det hele tatt kom noen bagasje på båndet, men omsider dukka da koffertene våre opp. De ble dratt av båndet, og vi bega oss til den andre siden av hallen for å hente skibager ved spesialbagasjen. Og der ble vi stående. Lenge. Veldig lenge faktisk. Jeg begynte etter hvert å bli litt utålmodig, og vandret litt rundt.. og plutselig fikk jeg se et bånd i den enden vi hadde forlatt for en tid tilbake, og det surra rundt og rundt meg 6 skibager på seg.

Vel ute i ankomsthallen ble vi møtt av Kjetil «ikke Petter» Wigdel samt mor og far Skaug. Far Sandberg møtte oss oppe i 2.etajse, og undertegnede sammen med Emma og Sondre,kasta seg på bussen til Dalen parkering. Eline derimot skulle ta toget til Oslo for å møte sine der, noe som visstnok var veldig skummelt. Hun klarte derimot oppgaven veldig bra, og sendte meg ei melding når hun var vel forvart i bilen sammen med mor Lise.

Her ser dere gjengen som har hengt sammen hele uka (han bak meg er Luka, båtfører og enten eier eller sønnen til eier, eventuelt både far og sønn av noen). 

På en tur med denne gjengen tar det aldri mange sekundene mellom hvert gullkorn, og latteren sitter utrolig løst. Jeg klarer ikke å gjengi alle morsomheter, tabber og vennskapelig småerting i sånne daglige skriblerier. Jeg skulle gjerne fortalt historier om hvordan Petter velter tre brus i løpet av en middag og ender opp med økenavnet Velte-Petter, hvordan Emma ikke har klart å spise en eneste middag uten å gråte av latter, hvordan Nicoline klarer å vimse til de enkleste ting eller hvordan vitser og morsomheter kommer på løpende bånd fra alle sammen. 

Jeg vil også takke de av dere som etter hvert har sendt barna deres «verden rundt» sammen med meg. Både jeg og Manne er både ydmyke og litt stolte over det vi er i ferd med å bygge sammen med både dere foreldre, støttespillere og ikke minst ungdommen selv. Jeg må også rette en stor takk til Norges vannski & wakeboard forbund som har gått «all in» i dette prosjektet.

Og til dere ungdommer, takk for at jeg får dele så mye tid, glede, forundringer og småkriser sammen med dere. Dere gjør det både enkelt og morsomt for meg å være reiseleder.

Knut Einar