Italia påsken 2019 – dag 7

Postet av Norges Vannski- og Wakeboard Forbund den 20. Apr 2019


 

I dag skulle være den vannski-frie dagen, og gjengen hadde bestemt seg for at Milano var reisemålet. Manne er allergisk mot shopping, så han sendte vi av gårde på en el-sykkelsammen med ei dame han plukka opp på flyplassen i går, mens vi andre satt kursen mot Milano. Nå er ikke denne gjengen spesielt glade i å gå noe sted, så de forlangte å bli kjørt helt inn til sentrum. Google viste seg fra sin aller beste side i dag, og sendte oss rett inn i sentrum uten de alt for store problemene, i alle fall hvis vi ser bort fra en trikk som fikk Eline til å bli stum og Sondre til å stamme og sjåføren til å bråbremse, og det faktum at vi måtte rygge ut fra en parkeringskjeller og ut i gata igjen, så gikk denne turen over all forventning.

 

 

Når vi endelig var kvitt bilen, Eline hadde fått igjen tale-evnen, Sondre klarte å snakke sammenhengende og undertegnede hadde fått normal puls, var det tid for de kulturelle innslagene. På bildet ser vi ei kirke og ei bue som ikke er Triumfbuen, men inngangen til en form for utendørs kjøpesenter med tak, så det blir vel på en måte bare at de mangler dører de kan lukke om kveldene som skiller det fra et vanlig kjøpesenter. 

 

 

Det skulle vise seg at alle butikkene her hadde et prisnivå som ikke var helt etter vårt budsjett, og allerede 40 minutter etter at vi forlot bilen hadde de fleste egentlig sett det de trengte å se. Nicoline, som ikke bare er utstyrt med en snublefot, men faktisk hele to snubleføtter fikk nok etter en time. Da hadde hun snublet i omtrent alt av fortauskanter og brostein, og de er det ikke reint få av i Milano. Resten av gjengen var ganske slitne av å bli overfalt av afrikanere som ga bort armbånd helt gratis, men som veldig gjerne ville ha betalt for dem etterpå, samt en Emma som hadde klart det kunststykket å bli litt smådårlig, så var vi andre også rimelig klare til å komme oss ut av sentrum igjen.

 

Turen gikk nå til et kjøpesenter bare 20 minutter unna der vi bor, men på den turen skulle navigasjonen vise seg å bli en liten utfordring igjen. I hele 70 minutter hadde vi 30 minutter igjen til vi var framme, men det merka faktisk ikke ungdommene noe til. Kanskje bortsett fra Eline. Hun spurte hvor langt det var igjen og jeg svarte som sant var, at Google sa det var 30 minutter igjen. Deretter sovner Eline, og hun sover vel rundt 30 minutter eller deromkring. Når hun våkner spør hun med en gang hvor langt det er igjen, og denne gangen sier Google 28 minutter. Da utbryter hun: « Jøss, jeg som trodde jeg sov lenge».

 

 

På dette senteret ble det en kjapp lunsj, mens diskusjonen rundt bordet gikk på fordeling av plassene under go-kart kjøringa i går. De ble ikke enige om noe som helst, bortsett fra at dette måtte avgjøres med en ny runde i dag.

 

 

I dag ville også Manne være med å kjøre, og det førte til, til guttas store fortvilelse, at det var  3. plass og nedover som måtte fordeles. Ut fra hva de har diskutert seg fram til var det Nicolai som kom på 3. og Sondre på 4. plass, mens Petter bare tok noen koserunder rundt banen i rolig tempo, og Nicoline fikk medalje for beste snurring med påfølgende pløying av åker som endte i gjerdet. Eline, som er en utrolig dårlig taper, bedyret at hun holdt seg for god til å bruke penger på noe hun ikke var god nok til å vinne i, tok plass på tribunen sammen med Emma.

 

Middagen tok vi som vanlig på den Amerikanske greia som er utrolig Italiensk med tanke på at de utgir seg for å være en Amerikansk diner.  Jeg er litt usikker på hva vi har gjort, men kelneren spurte i alle fall tre ganger om det faktisk var helt sant at dette var siste kvelden vi var der, og han smilte bredere og bredere for hver gang vi bekreftet at han ikke kom til å se oss mer. 

 

 

I dag smakte Eline på jalapeno, og tunga ble i grunn hengende sånn resten av kvelden.

 

På denne sjappa fungerer det sånn at når vi skal betale, så går vi til kassa og sier hva vi har spist. Han i kassa sleit litt i dag da Eline sa hun hadde fått en «smashed potato», og han lurte vel mest på om hun egentlig klaget på maten og ville ha rabatt. Det måtte faktisk hjelp fra en 3. mann til for å få rettet opp misforståelsen, og at bakt potet slett ikke heter smashed potatohverken på engelsk eller Italiensk.

 

Ungdommene sitter nå på naborommet og skravler med en film gående i bakgrunnen, og de er slett ikke klare til å forlate Italia til fordel for moderlandet i morgen tidlig.

 

Knut Einar

 

 




Kommentarer

0 Kommentar

Logg inn for å skrive en kommentar.

Levert av IdrettenOnline