Scandinavian Youth Championship 2019- reisebrev 1

Postet av Norges Vannski- og Wakeboard Forbund den 12. Jul 2019

 Dag 1.

 

 

La meg først på presentere gjengen som skal være ambassadører for årets nordiske ungdomsmesterskap i vannski.

Bakerst fra venstre har vi: Trym Stokke, Vemund Viker, Marius Stalheim, Sondre Stalheim, Petter Wigdel, Trym Larssønn Knapkøien og Pernille Amalie Riise Eriksen.

Foran fra venstre står: Nora Stokke, Veline Viker, Emma Christine Kvisla, Eline Elgesem Vang, Nicolai Skaug, Nicoline Sandberg, Tuva Larsdatter Knapkøien, Kaja Stalheim og sist men ikke minst Andreas Stalheim som stiller som Hooligan.

 

I tillegg har vi i støtteapparatet med oss Lars Ødegårdstuen, Monica Knapkøien, Monica og Geir Stalheim, samt undertegnede, Knut Einar Kvisla.

 

Vi skulle møtes til avreise på SIAP kl. 10.00, og de fleste var faktisk mer en klare til å komme seg av gårde når bussen rullet inn på plassen ca. 09.30.

 

Det var selvfølgelig en del pakking som skulle gjøres, og med såpass mange som skulle ut og reise var tilhenger den eneste løsningen.

 

 

Dette ordnet ungdommen fint selv. All personlig bagasje ligger innerst på tilhengeren, deretter stablet de inn skiene, for så å legge drakter og sånt på toppen. Om de hadde noen plan bak pakkinga veit jeg ikke helt, men slik ble det i alle fall.

 

 

Her ser vi noen av de vi forlot på SIAP da vi reiste. De prøver så godt de kan å se ut som om dette er en hverdagslig hendelse, og at de slett ikke er skeptiske til å sende sine håpefulle ut i verden, men de klarer på en måte ikke helt å se rolige og avslappet ut der de står.

 

Da alle formaninger var gitt og Eline plassert i trygg avstand fra skyvedøra, så rullet vi ut fra plassen ikke mer en fem minutter etter planlagt tid.

 På denne turen skulle vi faktisk kjøre i følge med The Stalheims, som skulle henge på i bobilen sin. Det fungerte bra helt til første rundkjøringa på Skarnes, men da ble de rett og slett borte.

 

To minutter etter det kom det første spørsmålet om vi snart var framme, men etter trusler om at den neste som spurte måtte gå resten av veien, så ble det også det siste.

 

 

Første stopp var i Nordbytunellen. Her tok det relativt lang tid å komme gjennom, for i slutten av tunellen hadde de stengt høyre felt pga. veiarbeid. Nå skulle det vise seg at det slett ikke var noe veiarbeid å se, men for syns skyld sto det en enslig fyr med gul vest i grøfta og viste seg fram. 

Tiden vi sto inne i tunellen brukte Nicoline til å sette i gang en avstandsflørt med en gutt som satt i bilen ved siden av. Nå har det seg sånn at gutten neppe var mer en 6 år, og ble så redd av tilnærmelsene fra Nicoline at han begynte å gråte.

  

Den andre pausa tok vi på Nordby Shoppingsenter. 

 

 

Her ble vi også gjenforent med familien Stalheim. Forklaringa på hvorfor vi hadde kjørt fra dem var rett og slett at Geir hadde glemt verktøykassa si.

 

Ungdommene fikk hele 30 minutter til rådighet, og etter 45 minutter hadde til og med undertegnede funnet tilbake til møteplassen og ferden kunne fortsette sørover.

 

De fleste brukte tia i bussen til allsang, men noen syntes det ble alt for lite kuer å se på, så de tok seg en blund i stedet.

 

           


Trym S. satt faktisk og sov i denne stillingen i flere timer, og påsto hardnakket i ettertid at han ikke hadde vondt i hverken rygg eller nakke. Det at han gikk litt rart skyltes visstnok noe helt annet.

 

Omtrent i det vi passerte Gøteborg måtte opptil flere plutselig veldig tisse, og det var totalt krise. Det at vi på en måte ikke kunne stoppe akkurat der vi var, var på ingen måte noen gyldig grunn til å ikke stoppe. Det skulle vise seg at det faktisk tok hele 7 minutter fra krisa oppsto til vi fant en bensinstasjon som virket lovende. Her benyttet vi også anledningen til å fylle tanken med diesel, og når jeg står der og fyller får jeg se denne plakaten som henger på veggen.

 

 

Jeg gikk nå inn og spurte om det stemte, og dama bak disken sa at: Joda, bare ta med deg til barna. Med god hjelp fra Nicoline begynte vi å plukke is fra is-disken, og da utbryter dama: «Hur många er ni egentligen?» med et relativt bekymret uttrykk i ansiktet. Jeg sa jeg hadde med meg 15 barn i bilen, og jeg tror vel egentlig at hun fortsatt står der med et spørrende blikk i ansiktet.

 

 

Det var egentlig på tide med en middag også, men stedet vi nå sto var i stor mangel av sunne alternativer, så vi bestemte oss for å reise litt videre mens vi googlet etter et passende sted å spise. Det fant vi faktisk også, en veikro i Varberg ble valget. Jeg er litt usikker på hvordan det ble med den sunne maten, men alle var da i alle fall mette når vi kom ut igjen.

 

Nå var det vel ca. 2 timer og 30 minutter igjen før vi var framme, og allsangen nådde nye høyder. Ikke en gang murmeldyret Trym S. klarte å sove noe mer nå.

 

Når vi kom omtrent midt på brua over til Danmark var det vill jubel, og noen kom også med betroelser om at dette var første gangen i Danmark, og at det var en utrolig deilig følelse. Når vi noen minutter etterpå faktisk passerte grensa til Danmark kom det vel en og annen kommentar om en litt tidlig Danmarkjubel-avgang.

 

Vi passerte København og etter å ha bomma på avkjøringa to ganger var vi plutselig i Valensbæk. Der sto det så godt skilta til vannskianlegget, at vi like godt kjørte forbi den avkjøringa også.

 

 

 

De fleste tok seg tid til en kjapp runde i lekeparken, før vi spaserte bort og sjekka forholdene på arenaen.

 

Det var omtrent da jeg så på klokka og fant ut at resepsjonen på hotellet vårt skulle stenge om 30 minutter, og fikk stabla alle inn i bussen igjen. Vi ankom hotellet 22.50, og hadde hele ti minutter på oss til å sjekke inn.

 

God tid tenker vel du, men med tanke på den pakkinga som skjedde for 13 timer siden, så var det vel strengt tatt ikke mer tid en det vi trengte. 

 

I skrivende stund har alle funnet rommene sine, og har lagt seg på lading til trening i morgen.

 

 


0 Kommentar

Kommentarer

Logg inn for å skrive en kommentar.

Levert av IdrettenOnline