Italia Påsken 2019 - dag 6

Dagen startet som de andre, og frokosten ble servert av hun vi har valgt å kalle Berit. Hun hadde disket opp med både bagetter og toast, samt at hun hadde funnet fram de store kaffekoppene. Jeg tror muligens hun også er inne og leser reisebrevene våre. 

Når vi fikk stabla folket inn i bilen, så var spenningen til å ta og føle på. I dag skulle vi konkurrere mot hverandre. Grenene var trick og slalåm, og vi miksa hele gjengen og brukte kombinert-poeng i beste tirsdagscup-stil for å kåre en vinner. Pokalen gikk denne gangen til Nora Stokke.

Nora veit ikke selv enda at hun faktisk vant konkurransen, for før vi fikk kjørt ferdig måtte hun og Trym forlate oss til fordel for moderlandet. Når alt kommer til alt er det like greit at hun ikke veit det, for vi har strengt tatt ingen pokal å dele ut heller. 

I dag har Sondre brukt en helt ny taktikk for å holde orden på utstyret sitt. Han har begynt å spørre Nicolai hvor ting er, og Nicolai har som regel full kontroll på hvor Sondre gjemmer unna både spray-legg, hansker, skier og ellers alt det andre han klarer å rote bort.

Dama på bildet er ei som egentlig er fra Nederland, men som var på ferie her i to uker. Den ene av ukene bestemte hun seg for å være vår personlig kokke. Litt usikker på familierelasjonen her, men tror båtføreren kalte henne svigermor. Hun har vært superbekymra for at vi ikke skulle like maten hennes, noe som har ført til at hun har måttet handle dobbelt omtrent hver dag. Hun har planlagt og handlet, så har hun spurt om det hun handlet hørtes bra ut. Vi har svart at det hørtes veldig bra ut, så da har hun reist tilbake til butikken og handlet noe helt annet, bare for å være helt sikker på at vi får noe annet en det hun i utgangspunktet hadde planlagt. Det skal også nevnes at hun bor på rommet ved siden av jentene, og selv etter 5 netter er hun like blid.

Når vi skulle reise fra Lake Palas, måtte vi jo selvfølgelig pakke litt mer nøye en vi har gjort tidligere i uka. Nicoline derimot tok det hele knusende med ro, og når alle andre var ferdige og satt i bussen og venta, så begynte hun å samle sammen tingene sine. Det skulle vise seg at taktikken fungerte akkurat slik hun hadde planlagt, for hun tok med seg resten av det som lå igjen, og for første gang i historien var hun helt sikker på at hun ikke hadde glemt noe.

Vel ombord i bussen utbryter hun: «Knut Einar, nå er jeg helt sikker på at jeg ikke har glemt noe, også er det ganske trist å reise herfra. De Italienerne her er så innmari koselige, spesielt de fra Belgia».  Hvem som faktisk er fra Belgia er fortsatt et mysterium.

Når vi ankom hotellet var det bare tid til å henge ting til tørk, for da var det tid for dagens andre høydepunkt, vi skulle ut og kjøre go-kart.

Når vi ankommer gokartbanen blir vi møtt av noen godt voksne folk som egentlig bare sto og stirra på oss, og som slett ikke så ut som om vi var veldig velkomne. Etter hvert tok jeg mot til meg og spurte ei godt voksen dame, som forøvrig hadde whiskey-stemme og sneipen i munnviken, om det var mulig for oss å kjøre litt. Og joda, det var muligheter, og det neste hun spør om er: « do you have driving licence?» 

Jeg måtte jo svare som sant var, at joda, jeg har da det. Jeg fikk rota det fram, og hun så på førerkortet etterfulgt av et stikkende blikk på den håpefulle gjengen som sto rundt meg, og da utbryter hun: «OK, I will use this for all of you».

Så det ble kjøring. Emma tenkte at dette var en konkurranse hun holdt seg for god til å delta i, så hun ble selvutnevnt veskeholder og fotograf. Hun lovte oss en serie fine bilder av heftig kjøring på banen.

Hvis vi ser godt etter, så er det Eline som passerer i et ganske bedagelig tempo. Hun fant ut at en søndagstur med go-kart på en fredag var helt innafor. Noen ble forbikjørt av alle, noen ble forbikjørt av noen, noen kjørte forbi alle og alle var strålende fornøyde, med smil som ikke stoppa før de kom til øra etter at vi var ferdige. Diskusjonen mellom gutta om hvem som vant blir nok aldri ferdig, men vi kan vel på en måte si at de gamle er eldst.

Når det gjelder middag havna vi, tro det eller ei, på akkurat det samme stedet som vi stort sett har spist middag før denne uka.

Her er kokken sjøl i gang med å grille biff til Petter og Sondre. Helt greit at han drar på seg gummihanskene når han tar seg en sigarett mens han lager mat. Gutta bedyret at dette var den beste biffen de noen gang hadde smakt, med en perfekt kombinasjon av røyk- og askesmak. 

Under middagen smakte Eline på dratt gris med en form for grillsaus med en smak som var litt ubeskrivelig, men dette var faktisk så godt at det ikke var verdt å ta et bilde av. 

Kvelden ble avsluttet med at Eline og Petter tok et kjapt sving-kurs utenfor en stengt bar, før hele gjengen forsvant inn på jenterommet for å se en film før de skulle sove. 

Knut Einar